Tanketomme dager, er mytisk fremstilt som idylisk tilbakelente rolige dager, hvor det er som en sfære av ro, i en kokong eller som livet i en osteklokke.
Med perspektivet om rolig issolasjon nært i tanke, så er det mentale bildet av livet i en osteklokke, som den mest åpenbare arena for uttrykket "kaste stein i glasshus". Det håpløst skjøre møter det realistisk bortimot uknuselige, for omgjort sand, kan både ha løvtynn fremtoning og armert belegg som gir en skudd- og støtsikker overflate.
Dermed er det nært observerte på den andre siden så fjernt nære, at den gjennomsiktige hinnen som skiller, både inkluderer og issolerer.
Selv om vi lever våre individuelle liv i det samme fysiske landskap, så er det mentalt opplevde ytterst forskjellig tatt inn og forvaltet i det tenkte. Som individer som beveger seg rundt, med osteklokke bekledning, støter og dulter vi forbi og borti hverandre.
Intimsonen er på en måte denne distansen definert som, hvor nære hver enkelt er komfortabel med å fysisk slippe inntil andre levende.
Variasjonen av hvor nært, er avhengigheter på mange plan, men mest basert på erfaring av gode eller dårlige opplevelser.
En søt bustete kattunge, trykkes lett helt inntil og forbi alle egendefinerte lag av beskyttelse, det samme gjøres naturlig med barnets favoritt bamse eller koseklut.
Det positivt assosierte gir nærhet, noe som er i kontrast til det gradvis distanserte. Hva som skiller tankestrømmene om det tryggeste koselige, fra det motbydelig klebrige, er veien frem til det erfarte og forvaltningen av det opplevde.
En bevissthetsferd som må øves på og en grense som dynamisk forflyttes i forhold til nyansene, som det erfarte alltid inviterer inn i egen forvaltning.
Dermed beveges det tenkte, både nærmere og fjernere alt ettersom forflytningen i det fysiske gjennomføres. De grensesprengende prestasjoner, baseres på mental og fysiske forsering av det som utfordrer det nysgjerrige og som overrasker det logiske stort, når oppdagelsen av å lykkes åpenbarer seg.
På arenaene hvor oppdagelsen av å lykkes befinner seg, så senkes beskyttelsen av intern sfære og andre inviteres inntil og helt inn i det nære og det uredde åpner seg, for å ta imot det ønsket gode som bekreftelse på det presterte og som en ren glede i sammen.
For det er sammen vår rase fungerer best, der hvor bidraget oppleves som givende og positivt for flere enn en selv, der bor den sanne glede.
Fjernt nære, gleder alle seg når mestring oppdages, så må det øves i å gi og ta imot det bekreftende gode, slik at de varmende smils oppriktighet, både kjennes og sees forbi alle stengsler ... smil ...