... en reise i tanker servert av alle hverdager ... mellom søvn og våken tilstand, når det ryker av kaffekoppen ...
Der hvor moral og løftet fokus krysses, et sted som har skjæringspunkt der personlige tolkninger står bare og nakne tilbake og undrer over hva det er som kommer.
Rammer av historie som fengsler utvikling og potensiale, en frustrasjon som møter realiteten på en hard måte. Løses opp med tankeløftende utsvevelser som ærer drømmene i en lovlig form for flukt.
Kjenner smilet bor nære … smil …
Hvor riktig eller galt ting føles, så er tidsriktighet det som råder og moral det avgjørende for nuet.
Det klareste Nei runger, selv om det kan føles feil og allikevel være riktig.
Hva er igjen, livet og tanken om hva som rammen tilsier og ansees som påkrevd, av rollen med kraftig symbolsk tyngde.
Smiler forsiktig og av målt … smil …
Som en berusende følelse, så er vi og vårt det samme som nasjonen med konge og klær.
Slottet flagger og vi er igjen hjemme. En tradisjon som forankret og ga glede, å akseptere omgivelsenes rammer, er å hengi seg til det historiske.
Fremtiden er der fremme, en klar forståelse av å kunne løfte sinnet for å se mer.
Smiler … smil …
En reise blant folket, mange varianter av dem.
Plutselig sitter vi alle på vei fra A til B, i en kollektiv forflytning i sammen med konge og hoff.
Hvor det vanlige ikke er uvanlig for hverken konge eller flokk.
Smiler beskjemt og sjarmert … smil …
Perfekte dager finnes i illusjonen sine kulisser, ikke fordi de ikke finnes, men fordi rammene er usynkront med hva som faktisk kan være mulig definert.
Som en øde øy, henger vi i sammen med resten og representerer noe som er annerledes - takk og lov for det.
Det å bo og tro på det som ikke er i det definerte og aksepterte, godt godt, godt.
Kongen bor her og jeg bor også - her … smil …
Alle andre er alltid i fokus og skulle det gå utover det mikroskopiske, så er det helt naturlig og uunnværlig. Skyves integriteten for langt utenfor sonen for komfort, så går bremsene på og hensynet til menneskeheten som oppfattes og forstås, blir det som gripes ubevisst.
Et rart perspektiv som gir tankestreif, undring og forunderlig.
Ansvaret for eget liv, er styrende og bidraget til andre sitt levde er naturlig ved samtakt av gjenkjent verdi.
Velger å smile til verden og det hverdagslige på vei inn i denne måned sin siste helg … smil …
Soft- og hardvare, er ferdige produkter som plutselig kan tilegne seg assosiasjonen som ferskt, når det kommer nye produkter.
Hvor modent noe er, et spørsmål om hvor på erfaringsstigen øyeblikket betraktes i fra.
Ferskt kan være umodent og umodent kan være uspiselig og tydelig uferdig. Overmoden kan være råttent og råttent kan være utsøkt bra.
Når de gammeldagse slakteren ikke solgte kjøttet de hadde til mørning, var fordi kjøttet skulle modnes og håndtverkere stolthet var å kunne dette. Dagligvarebutikker har distansert oss vanlige handlende og overlatt begrepet ferskt, til visuell inspeksjon av holdbarhetsdato.
Hvilken stand produktet er i, uvesentlig og noe som dagen ikke har mulighet til å forvalte på gamlemåten.
Ferskvare er ansiktet som smiler, grip refleksen og smil tilbake … smil …
Det å komplettere samlinger, består enten av å ha noe som er likt andre sitt eller en rekke ulikheter.
Hvor min søken etter mer innsikt og forståelse i eksistensens fremtoning kommer i fra, liker å tenke på det som ur-drag fra opphavets spede begynnelse. Hvor overlevelsen var avhengig av fellesskapets bredde og kontinuitet og individene var individer i en tydelig hierarkisk forståelse.
Oppgaven nå og da, er primært de samme, overlevelse og videreføring. Faktorene alt mulig annet, har blandet seg inn og komplisert det enkle, uten å kunne bytte ut det grunnleggende for overlevelse og videreføring.
Smiler til de som har oppdaget fryd i det smilende… smil …
Hvorfor kom jeg til jorden, om jeg kun er til besvær - en tanke som kan streife forbi om ikke alle utfordringer håndteres som tenkt.
Tilbakemeldingens kraft, er å forsterke eget tankelandskap, noe som støtter opp rundt eller presser mer av tvilen inn.
Hovedansvaret for tankerekkene som fører til de eksistensielle tanker og følelser av eget bidrag, er overlatt til hvert enkelt individ, noe som tidvis kan føles som en voldsom byrde å bære.
Hvem er best skikket til å mene og gjøre noe med egne utfordringer, enkelt besvart med en selv. Noe som ofte blir borte i tidens takt, da verden sies å gå så veldig fort og vanskene med å henge med går på kompromiss med det faktum at hver og en møter en selv faktisk mange ganger i løpet av den våkne tid.
Det å finne tidspunktene til å være våkent tilstede og treffe en selv, viktige små gløtt som forandrer gryende uvisshet og finner egne argumenter for hvorfor det opplevde oppleves sånn eller slik.
Alle har vi uferdige tanker, som tidvis dukker opp på mer eller mindre riktige tidspunkter. Noe som igjen gjør forvaltningen noe periodisk vanskelig, om sårhet plutselig når opp til det tenkte og tiden til forvaltning ikke er tilstede, dermed trykkes enkelte temaer til siden og kapasiteten til senere å ta det tenkte frem, avgjør hvor mye trykk tematikken har før det til slutt håndteres.
Smiler til hverdagens første møte med meg selv, når tannbørsten smaker av tannkrem og speilbildet smiler forståelsesfull tilbake … smil …
Hevding av egne meninger gir tydelige signaler om behovet for å ha rett eller riktig, selv når verden tar feil.
Felles beste, er ord som kan sies, men ikke trengt ment. Dermed blir mitt, noe nedskalert fra det viktigste i universet og noe som tydelig fremstår som menneskehetens beste og naturlig fokuserte.
Dermed er ikke rett og galt tematikken, riktige bidrag blir mer måten å åpent sinnet og slippe til praktiserende vennlighet.
Se bidraget, anerkjennelse bidraget, forsøk å forstå bidraget og bidra med toleranse … smiler …
Flaks og fly med vingene, se så flott det er her og her, men ikke der, da det er utenfor rekkevidde og steder å ikke skulle være.
Burhøns er også ålreite dyr, de har hva de har, ikke så annerledes enn hva vi alle forholdet oss til.
Hvor deilig det levde egentlig er, ikke alltid omgivelsebetinget, men hvor vidstrakt sinnets horisont har egenskaper å oppdage.
Tilværelsens begrensninger finnes ikke i hver enkelt sitt tankelandskap, i utgangspunktet, men det er lett å begrense seg og la være å strekke tankenes muligheter lenger enn langt.
Smiler utenfor det begrensede og lar fryd være tilstede … smil ...
Fri for konkrete tanker om den kommende snø, nyter en høst som minner mer om sommer.
Lett å kjenne tankene fly fritt, når varmen er tydelig fra den liv givende gule kule.
Fri for bekymrede tanker om nyhetsbildet alvor, når side på side i boken blas om.
Lever meg inn i historien og lar den fascinere og oppsluke bekymringer for omverden.
Fri flyt av undring og forundring, når vågale tanker dukker opp.
Lar utfordringen komme, tenker først forsiktig, så mer modig og gyver løs på neste rekke av utfordrende tanker.
Smiler fritt og forsiktig … smil ...
Titt meg, titt deg og titt tei.
Hvordan kan ord binde eller frigjøre, da det er tankens kraft som spiller hovedrollen i individenes valg.
Valg som innskrenker, er også valg, selv om mange syntes så mangt om det.
Skallet som bærer rundt på tankejuvelen, er kun middelet som identifiserer det fysiske levde.
Hvor mye som er det ene eller andre, en herlig sammensmeltet tanke, som ikke gir de klare svar.
Fysiskt tilstede og mentalt smilende … smil ...
Tanken er fri som fuglen, når det tenkte flyr fritt.
Andre ganger buklander tankerekkene og den videre flyferd må påbegynnes igjen, når det tenkte må sette en fot i bakken.
Hvilken retning som egentlig er opp eller ned, ikke bestandig like viktig, når det tenkte flyr fritt.
Rydder veien frem og smiler både til og av det tenkte … smil ...
Fantastisk allerede …
Utrolig å skjønne hva folket til Kim Jong-un føler, når jeg endelig har midlertidig frigjort meg fra internett sitt svar på den Nord-Korenske store leder.
Diktatur tiltaler meg svært lite, selv om jeg innfinner meg i det økonomiske sneversynt som defineres som demokratiets frihet.
Sosiale medier beriker meg veldig lite og min assosiasjon til kraften det er å motstå alles trodd kjente gode, gir en motstridene følelse, som gjør at jeg ikke velger å slette profilen.
Broen er ikke direkte brent, det er den feige vei jeg velger å ta. Ser der fremme hvor jeg har muligheten til å delta på arenaen igjen, når jeg har funnet behovet og tilstrekkelig tid å bruke på det styrte mediet.
Flott arena å nå frem på, når tiden finnes tilgjengelig, noe jeg nå ikke rekker.
Som en deaktivert digital beboer, så vender jeg smilende tilbake til livet med full styrke … smil ...
Oppdagelsen av usikkerhet er periodisk skremmende og lammende, når det solide omkring har en helt annen fremtoning enn det kjente.
Tilgrensende tanker om utilstrekkelighet og usikkerhet om kompetanse, gjør at støtten som trengs oppsøkes og konfereres om.
Når usikkerhet blander seg inn, så oppdages ikke dette umiddelbart, da utskillelsen av støttende og manglende momenter ikke er direkte eller tydelig før soliditeten igjen er funnet.
I samme båt bor følelsen av spenning og usikkerhet, som to gode naboer sitter de i hver ende av båten og dupper opp når den andre dupper ned.
Den dagen ikke usikkerheten bor i vårt levde, så har hukommelsen svikter eller overmotet fått overbalanse.
Smiler til og av min egen usikkerhet … smil ...
Tettpakket og fylt til randen av gjøremål og deltakelse, er en metode å utføre hverdagslige og festlige opplevelser på.
Min vei er å observere og se, finne innholdet og ikke kvantifisere eller lage målstreken med delmål og progresjons etapper.
Hui og hast for å jage opplevelser, er kun en aktivitet for å fylle sin egen “Bucketlist” med punktvise “har gjort” avhukinger.
Det å jage etter og drømme seg frem til, er noe som uansett vil skje, ikke et fokus som bør gå på bekostning av “her og nå”.
Ikke galt å pre-planlegge, da dette er en måte å knytte nuet og fremtiden i sammen, men ingen overdrivelse av hverken det ene eller andre.
Når stjernepunktene er notert og oppdagelsen kan begynne, så er reisen startet og de glade briller er tatt på. Om alle punkter krysses av eller ei, ikke viktig, da livet føles nære og unikt flott i nærheten av følelsen av her og nå.
Blir det noen gjenværende aktiviteter, så tas disse neste gang anledningen naturlig byr seg og roen finner bolig i det opplevde.
Smiler stort til livet, smiler stort til verden … smil ...
Det rare med tid som går fort, er den plutselige følelse av å være på andre siden av det påbegynte.
Der hvor streken for start og stopp er, noen tydelige skiller som er skapt som signalpunkter. Om noen overfører disse tydeligheter til det levde liv, så er fødsel og død, der hvor markørene overtydelig står.
Ettertenksomheten får da en dybde, over alle delmål, som nedskalerte livsgrenser, noe som gjør at forholdet til livet blir noe borte i jaget etter alle disse små delstrekninger, med øyeblikkets fokus på perspektiv bedøvende lokale lammelser.
Det åpenbare blir borte i det lokalt fokuserte, livet er her nå, nå og nå.
Det å kjenne på sekundene som gir meg muligheten til å observere de solbelyste trekroner, lukte av skogens ro og ta på den sol oppvarmede harde sorte asfalt, noe som stimulerer grådig de medfødte sanser, som igjen og igjen tar inn signalene fra omgivelsen, som til enhver tid er tilstede.
Gjøkurets taktfaste tikk, er symbolsk for savnet av det konkrete i tilstedeværelsens lære, for vårt levde er blitt klokkestyrt, til fordel for naturens sykliske gang.
Hodene har kapasitet, hodene har opplevelse og hodene har omsorg for hverandre - herlige faktum som lever i blant oss alle, til enhver tid.
Hvor er jeg, hvor er du - Her er jeg, men hvor du befinner deg er helt opp til dine evner å fortelle ovenfor deg selv.
Smiler inkluderende til livets fantastiske sekunder … smil ...
Kvalitetene som sammenfaller, er ofte det som gjenkjennes som godt.
Der hvor trygg utrygghet bor, hvor dumme ideer og tanker vågalt aksepteres og utvikles til hva det blir.
Utfyllende ro og soliditet, når det utrygge utforskes. En arena og sfære som gir stimulans og vågalt mot på områder som kan virke farlige, ved første tanke streif, men som blir overkommelige til slutt.
Hvor åpen omgivelsen er, helt avhengig av meg selv. Inviter den inn og gi for å få, så avdekkes det faktum at alle egentlig er som meg.
Deilig å rydde bort alle spøkelser og skaptroll som lages av en selv, fantastisk å se en verden med håp og glede.
Begrensningen bor i oss alle, om vi dyrker det begrensede inne i vårt innesluttede, mens det motsatte oppleves som befriende og åpent godt.
Om ideer virker annerledes eller ukjent, så er dette tanker som ønsker delt med meg selv, for å få mine egne øyne til å se mer enn hva som jeg allerede kjenner.
Skulle andre lese, ikke farlig, kun en utfordring for dem å forstå, men fritt til å assosiere med egne tanker og eventuelt trykke eller støte det skrevne bort til eller i fra tankesettet som beskrives.
Egentlig vanskelig å høre den indre stemme klart og tydelig, derfor befriende å sortere det indre hviskende med ord på rekker og råd.
Stabler og sorterer, smiler og ler … smil ...
En solfylt dag, har de samme kvaliteter som når regnet pøser ned, det naturlige forundrer som vekker nysgjerrighet.
Hvor kaldt eller varmt det er, likedan vekkes gleden over det nære som det fjerne.
Ord som tenkes, følges av enda flere ord og sammenhenger som dukker opp. Hvor innholdsrikt det tenkte egentlig er, ikke så enkelt å forstå når det er de nære tanker som dominerer.
Det gjennomtenkte er ofte en ferskvare som endres og forandres før neste plattform er der argumentene står, så er det på igjen med de samme tanker og nye forutsetninger, slik går runddansen i en bærende sirkel og det nye blir nyere i sammen med hodets fokuserte.
Dialogen i setningen fremkommer først når jeg ser argumentene og kan veie dem på nytt og ny, den indre dialog som materialiserer seg via nedtegnede setninger, økes bevisstheten og det tenkte modnes mer etter enn føre.
Bevisstheten blir mer fokusert, når bokstaver karres ned og betydningen fremstår nakent lesbart, selv om det henger et slør over innholdet i setningen, som innehar egentolket tvetydighet og selvtolkede metaforer.
Smiler av det skrevne, som viser det tenkte … smil ...
En av de få, som sitter på skrå og tenker på det som ennå ikke er opplagt.
Det er posisjonen de visjonære har, en ukuelig trang til å utfordre tankesettet som ennå ikke er gjeldende.
I dette landskap, er det samfunnregulert både moralskt og innhold, noe som lager usynlige rammer som besørger kun små endringer og ikke revolusjonære oppdagelser.
Dermed sitter tanke rebellene igjen, som de eneste representanter for mulige kandidater av stort kaliber, som skiller seg fra de boksmarte, som forholder seg til det som beskrives innenfor permene av bøkene som beskriver det allerede forståtte.
Praktisk oppsøkende nysgjerrighet, egen oppdagede kunnskap i kombinasjon med hva allerede viten kan formidle, så befinner eksplosjonen av hva som ennå ikke er sett eller forstått.
Stort smil, nesten eksplosivt begeistret smil … smil ...
Abstrakt maleren Jackson Pollock uttrykte “la sjelen skinne, bedre en måneskinn og flottere enn solskinn, der er lyset fra alles indre mer farge flott og godt”.
Når abstrakte perspektiver oppdages, så er det vanskelig å relatere disse inntrykk inn i det hverdagslige, kun en eim av noe forstått i gjenkjennelse av noe.
Da "Jack the Dripper" svingte penselen, ble det naturlig uorden på flatene som ble til sprutet og farget i kunstnerens ånd.
Smiler og kjenner på variasjonen i det som er annerledes … smil ...