Det rare med tid som går fort, er den plutselige følelse av å være på andre siden av det påbegynte.
Der hvor streken for start og stopp er, noen tydelige skiller som er skapt som signalpunkter. Om noen overfører disse tydeligheter til det levde liv, så er fødsel og død, der hvor markørene overtydelig står.
Ettertenksomheten får da en dybde, over alle delmål, som nedskalerte livsgrenser, noe som gjør at forholdet til livet blir noe borte i jaget etter alle disse små delstrekninger, med øyeblikkets fokus på perspektiv bedøvende lokale lammelser.
Det åpenbare blir borte i det lokalt fokuserte, livet er her nå, nå og nå.
Det å kjenne på sekundene som gir meg muligheten til å observere de solbelyste trekroner, lukte av skogens ro og ta på den sol oppvarmede harde sorte asfalt, noe som stimulerer grådig de medfødte sanser, som igjen og igjen tar inn signalene fra omgivelsen, som til enhver tid er tilstede.
Gjøkurets taktfaste tikk, er symbolsk for savnet av det konkrete i tilstedeværelsens lære, for vårt levde er blitt klokkestyrt, til fordel for naturens sykliske gang.
Hodene har kapasitet, hodene har opplevelse og hodene har omsorg for hverandre - herlige faktum som lever i blant oss alle, til enhver tid.
Hvor er jeg, hvor er du - Her er jeg, men hvor du befinner deg er helt opp til dine evner å fortelle ovenfor deg selv.
Smiler inkluderende til livets fantastiske sekunder … smil ...