Morgentanke: Ormen var ikke fienden, det var læreren ...

Vi har fått fortalt at syndefallet var katastrofen som ødela alt.

Gnostikerne mente det var øyeblikket da alt endelig begynte å gi mening.

Tenk deg at du vokser opp i et hus med ett rom du aldri har fått lov til å gå inn i. Ingen forklaring. Bare: ikke der. Og du adlyder, fordi det er slik ting er, fordi du ikke kjenner noe annet, fordi huset er det eneste du vet om verden.

Så en dag banker noen på fra innsiden av det rommet.

Det er omtrent slik gnostikerne beskriver det som skjedde i Edens hage. Ikke som et fall. Som en banking.
«Det farligste spørsmålet er ikke det onde spørsmålet. Det er det første spørsmålet.»

I den tradisjonelle fortellingen er ormen skurken - listig, ondsinnet, i mange tolkninger selve djevelen i forkledning. Han forfører Eva, Eva forfører Adam, og menneskeheten betaler prisen i all evighet. Skylden er klar. Konsekvensen er rettferdig. Fortellingen er lukket.

Men i Apokryfon av Johannes og flere andre Nag Hammadi-tekster åpner fortellingen seg på nytt og det som kommer ut er noe ganske annerledes. Her er ormen ikke Demiurgens tjener.

Ormen er Epinoias stemme. Lysvisdomens redskap. I noen tekster identifiseres slangen direkte med Kristus, eller med den guddommelige visdommen Sophia selv, nedsteget i skapningens laveste punkt for å nå menneskene der de befant seg.

Hva sier denne ormen? Ikke en løgn.

Den eneste sannheten som blir fortalt i hele hagen:

Dere skal kjenne godt og ondt.

Dere skal se.

Dere skal vite.

... smiler slangete ...

Morgentanke: Hva om du aldri ble skapt for å lyde ..?

En to tusen år gammel tekst hevder at det fantes noe skjult inne i Adam fra begynnelsen, noe ikke engang skaperguden visste om.

De fleste av oss har fått fortalt en versjon av den samme historien:

Vi er skapt, vi er gitt regler, og det går galt første gang noen bryter dem. Syndefallet er et fall. Ulydigheten er problemet. Det er i hvert fall slik historien vanligvis ender.

Det finnes en annen versjon. En eldre, mørkere og på mange måter mer trøsterik versjon, gravd frem fra egyptisk sand i 1945, skrevet på koptisk, og ignorert av nesten alle siden.

I teksten kjent som Apokryfon av Johannes, en av de sentrale gnostiske skriftene fra Nag Hammadi-samlingen, er ikke Adam et lydig vesen som velger å falle. Adam er en fangevokters skapelse som inneholder noe fangevoktere aldri skjønte var der.

«En gnist ble skjult i ham. Ikke av skaperen. Av noe langt eldre enn skaperen.»

Den gnostiske teksten kaller dette vesenet for Epinoia, et gresk ord som betyr noe slikt som den innskytende tanken, den første gnisten av gjenkjennelse.

Epinoia er ikke en engel. Hun er ikke et konsept. Hun er beskrevet som et levende lysvesen som sniker seg inn i Adam i det øyeblikket Demiurgen, den falske skaperguden, tror han er ferdig med sitt verk.

Demiurgen ser ned på sin skapning og er fornøyd. Han vet ikke at noe har skjedd. Han ser leire formet som et menneske. Det han ikke ser, er at inne i den leiren finnes nå en stemme som en dag vil hviske: dette er ikke ditt hjem.

Det er en merkelig og vakker idé. At det mest menneskelige ved oss ikke ble planlagt av noen makt som ønsket oss kontrollerte og lydige, men at det snek seg inn utenfra, som lys gjennom en sprekk, som noe systemet ikke rakk å stenge ute.

Gnostikerne brukte dette som en forklaring på noe de fleste av oss kjenner:

Følelsen av å ikke helt passe, uroen som ikke går over selv når alt er i orden. Spørsmålene som dukker opp klokken tre om natten, etter at alle de gode svarene er gitt.

Kanskje det ikke er en feil ved deg. Kanskje det er Epinoia som gjør jobben sin.

Neste gang du kjenner den urolige innskytelsen, som sier at noe ikke stemmer, at verden slik den er presentert for deg ikke er hele sannheten, så vet du i hvert fall at du er i godt selskap. Adam kjente det også. Helt fra begynnelsen.

... smiler motstridig ...

Morgentanke: Tilstedeværelse ...

Hvordan forstå tilstedeværelse som noe mer enn linjær tid.

Et spørsmål og min pågående undring for forståelsen av noe mer en linjær tid, er å forstå tilstedeværelse som noe mer, noe som berører filosofi, fenomenologi, fysikk og kontemplasjonstradisjoner.

Den vanlige oppfatningen er at tid flyter fra fortid → nå → fremtid, og at "tilstedeværelse" betyr å oppholde seg i det smale punktet vi kaller *nå*.

Men dette er i stor grad en kulturell og kognitiv konstruksjon – ikke nødvendigvis slik tid faktisk er.

Tidligere tenkere påpekte paradokset: *Hva er nå?*

I det øyeblikket du forsøker å gripe det, er det allerede fortid (Augustin).

... smiler her og nesten nå ...

Morgentanke: Tilsedeværelsen forsøkt forklart ...

I relativitetsteorien finnes ikke én universell nåtid.

Simultaneitet er relativ til observatøren.

I blokk-univers-tolkningen eksisterer fortid, nåtid og fremtid *like virkelig*.

Tid er en dimensjon, ikke en flyt.

Dette rokker ved ideen om at "nå" er privilegert ontologisk.

... Smiler helt fysiskt ...

Morgentanke:Tilstedeværelse nå ...

Tilstedeværelse som "evig nå" (kontemplative tradisjoner).

I zen, advaita og kristen mystikk (Meister Eckhart: *das ewige Nun*) pekes det mot en dimensjon av erfaring som *ikke er sekventiell i det hele tatt*.

Det er ikke at nå-øyeblikket varer lenge.

Det er at nå-dimensjonen er av en annen *type* enn tidssekvenser.

Bevisstheten som *rommet* for erfaring er ikke selv i tid, selv om innhold kommer og går.

... smiler alltid nå ...

Morgentanke: Tilstede her i verden ...

Tilstedeværelse som væren-i-verden.

For Heidegger er tid ikke noe vi er *i*, men noe vi *er*.

Dasein (tilværet) er temporalt i sin grunnstruktur: vi er alltid allerede kastet inn i en situasjon (fortid), alltid i ferd med noe (fremtid), og dette møtes i øyeblikket (*Augenblick*).

Et begrep som betyr både "blikk" og "øyeblikk".

Tilstedeværelse er da ikke passiv mottagelse, men aktiv åpenhet.

... smiler værende ...

Morgentanke: Tilstedeværelse og øyeblikket ...

Tilstedeværelse som *utstrakt* øyeblikk (ikke et punkt).

William James kalte det "the specious present".

Den opplevde nåtiden er aldri et atomistisk punkt, men alltid et *intervall* med tykkelse.

Du hører en melodi som helhet, ikke tone for tone isolert.

Kroppen holder fortid og fremtid *inne i* nåværende erfaring.

... smiler nå ...

Morgentanke: Refleksjon, drøm og fantasi ...

I hverdagslig forstand kan tanker være alt fra raske innfall

 og bekymringer til dype refleksjoner, drømmer, planer og fantasier.

Et interessant trekk ved tanker er at vi ikke kan

 kontrollere dem fullt ut, de bare «dukker opp».

... smiler tankefull ...

Morgentanke: Kjemiske signaler ...

Nevrovitenskapelig sett er tanker knyttet til elektriske

 og kjemiske signaler mellom nevroner i hjernen.

Når milliarder av nevroner kommuniserer i mønstre,

 oppstår det vi opplever som tenkning.

Nøyaktig hvordan fysiske prosesser gir opphav til subjektiv bevissthet

 er fortsatt et av vitenskapens store uløste spørsmål.

 «The hard problem of consciousness».

... smiler til signalet ...

Morgentanke: Tanker ...

Filosofisk sett har tanker vært gjenstand for diskusjon i årtusener.

Descartes' berømte «cogito ergo sum», «jeg tenker, altså er jeg».

Peker på at selve evnen til å tenke er bevis på eksistens.

Spørsmål som «hva er egentlig en tanke?» og

 «hvor kommer de fra?» er fortsatt et mysteriet.

... smiler til tanken ...

Morgentanke: Tanke ...

Psykologisk sett er tanker en indre representasjon.

Ord, bilder, minner, ideer eller konsepter som dukker opp i bevisstheten.

De kan være bevisste (noe du aktivt tenker på)

 eller 

ubevisste (prosesser som foregår under overflaten).

... smiler tenkende ...

Morgentanke: Samvittighet ...

Kulturelt og åndelig så kan den indre stemmen være som en guide.

I mange tradisjoner tolkes indre stemmer som

 samvittigheten, guddommelig veiledning eller forfedres visdom.

Noe meningsbærende snarere enn patologisk.

... smiler samvittighetsfull ...