Morgentanke: Alltid hardt å bli fortalt om feil ...

Realitetene sin natur er egentlig ren og ukomplisert, hvor rett er rett og galt er kun mindre rett.

De klare skillelinjer mellom det ene eller det andre, baseres på nærhet til det opprinnelige og ukompliserte. Hvor vår mer utviklede livsform har inkludert en mer komplisert helhet, ved å gjøre det eksistensielle om til mye mer, hvor underholdning er blitt en stor drivkraft og ikke jakten på mat og ly.

I den distanserte form, så treffer periodiske hendelser urinstinkter og rett kan kjennes tydelig fra galt, når næring og varmt skydd ofres for lett glede og annen underholdning.

Tilgjort tidsboble, distansert fra ur-naturen, så lages både digitale og mentale glansprofiler av en selv, i skinnende flott selvskryt så bygges et slott uten fundament og rasfaren er underbevisst stor.

Den tilgjorte flotte fasade, har skapt flere vondter, ved å ignorere det naturlig flotte i tilværelsen og leve ut de overfladiske illusjoner, som om det egentlige liv er en nedskalert versjon av fiksjonen.

Realiteten er banal enkel, men som alltid ser vi ikke skogen for bare trær.

I denne jungel av virkelige og uvirkelige sannheter, så navigerer de fleste blindt rundt, uten å skille på det ene eller det andre.

Griper komplimenter og skyver bort konstruktiv kritikk, da glamorøse oppfattelser treffer og festes bedre enn realiteten referansepunkt.

I den noe skakke fokuserte tilværelse, så finnes mindre nyansering av viktig og uviktig tilbakemelding og sårhet oppstår på de rareste temaer.

Virkelige feilskjær rettledes på rett vei, men mottas som utfordring og som en omkamp på feilforstått grunnlag på arenaer som spiller minst mulig rolle, for rasens eksistens.

Sannferdige og uriktige vinklinger, mottas best når de oppdages som noe forklart, uten innhold av kritikk.

Tiden her nå, virker mer fokusert mot feil navigerende atferd og ikke løsnings orientering, det gjør uansett vondt om både sannferdig og feilaktig kritikk treffer.

Smiler forsiktig til både virkelig og uvirkelig fokus … smil ...

Morgentanke: Livets mirakel ...

Om døden er det motsatte, så er livet mirakelet og det levde prisen til enden er der.

Fra intet vi kom, til intet vi dro eller om det egentlig er slik at vi alltid har vært her, både før og etter, noe som vites og ikke forstås.

Mirakelet er veldig forskjellig prissatt, noe som viser forskjellige bevisstheter og avdekker levende forskjeller og egenskapene det er å finne gull i de grå steiner, bare blikket ser det glimrende flotte.

Liv er smil og med smil skal livet bli … smil …

Morgentanke: Det er først på de regnfulle dager, hvor en solfylt dag prissettes ordentlig …

Kontrast til det opplevde, skaper balanse og forskjell til alt det hverdagslige, som inneholder små og store opp- og nedturer.

Gjennomgående så oppdages ikke det gode før det vonde oppstår, da først savnes og ikke prises det positive.

Når nullpunktet er flyttet uforholdsmessig langt bortenfor det punkt som kan skape entusiasme, så må gledesregnskapet omdefineres, eller revideres.

Uansett så vil det oppstå justerte nullpunkter, når begrensningene oppdages og endringer er helt naturlige.

Dagen før den lamme blir lam, er jeg sikker på at bena ville bli brukt, det samme tror jeg også øynene til den blinde ville ha blitt godt brukt dagen føre blindheten var et faktum.

Naturens uforutsigbarhet og lunefullhet, skaper kløfter i realismens og kunnskapens landskap.

Den eneste medisin er å frydes over hva som finnes, ta inn over seg det opplevde og finne roen rundt slik det er.

Sånn er det bare … smil ...

Morgentanke: Når de positive tanker blir borte …

Hva blir igjen når smilet falmer bort, veldig lite for meg.

Hver dag er en glede, hver time utfordrende, men både dagen og timen er fylt med masser av gleder.

Trøtt våkner jeg opp og gjør det som jeg pleier å gjøres på morgenen, når speilet oppdages og smilet besvares, så er dagen godt i gang.

Smilets stimuli, gir styrke og kraft, sunnhet og livskvalitet, ren lykke i en nedskalert form. Tror jammen smilet er min religion, hvor møter med smilende mennesker, ofte gir stort håp for hele menneskeheten.

Dagen jeg slutter å se smilet, da skjønner jeg at tiden snart er omme, for kraften er stor i det smilende fjes og utrolig flott å møte fra morgen til kveld.

Smiler håpfull og glad … smil …

Morgentanke: Være en kjæreste som fungerer …

Skulle ønske jeg hadde kunnet velge en bedre mentor en meg selv, så hadde kanskje rådene vært bedre og mer krystallklare enn speilbildet sitt svar.

Vanskelig å komme noen i møte, når de kritiske røster har startet, da blir trassigheten noe fremtredende og fornuften viker i enkelte og flere situasjoner.

Når røyken legger seg og alt ting er for sent, så oppdages realitetene og den ordentlige evaluering kan påbegynnes. Den eneste trøst er at tanken er opprinnelig god, selv om utførelsen er elendig, noe ettertiden har evner til å evaluere mer riktig.

Perspektiver og felles forståelse, en vanskelig kabal å løse opp i, et sted hvor det felles finnes, det som ennå ikke er meislet tilstrekkelig trygt ut.

Det å kjenne igjen egen frykt i forslagene til den andre, en vanskelig flyt å ha kontroll på. Lett å overlate til refleks handlinger og ikke gjennomtenkt atferd, slik at impuls byttes mot veloverveidhet.

Med et veloverveid optimistisk smil … smil ...

Morgentanke: Står alene i livet …

Rydder opp alene i tristhet, sorg og glede, en naturlig forventet refleks på det opplevde og slik livet bare har blitt for meg.

Der det innerste såre bor, er døra så vidt på gløtt, med veldig begrenset innsikt.

Det å rydde opp etter katastrofer, stå støtt når andre vakler, finne trøsten i egne øyne som ser tilbake fra speilbildet og puste inn naturens rå ro. Der kan jeg møte mitt indre svake i sin nakne form, børste modig støv av skuldrene og klapper meg selv til mote igjen.

Hvorfor så vaklende tøff, jo fordi jeg vet det uansett finnes mestring på den andre siden av det utfordrende, slik som tidligere erfaring har fra å stå av vindens harde piskeslag fra tidligere forferdelige situasjoner, dette gjør meg forsiktig modig.

Fra fødsel av, er vi alle vant til å oppdage og forstå de første ting alene, det samme gjelder også reisen ut av den kjente tilværelse.

I det perspektivet, så er vi alle modige og flinke til å ta oss videre dit hvor ingen har kunnet fortelle oss hvordan det blir, som naturlige reflekser finner hver og en grensene for hvor nok er nok og når mye nærmer seg for mye.

Med det begrensende i tanke, er det lettere å smile fra det håpfulle indre gode … smil ...

Morgentanke: Finner jeg min håpløshet …

Hvilke gleder er egentlig felles, vanskelig å skille på før det har gått en tid.

Øyeblikket tilpasses stort, så gradvis glides det over til noe åpenbart tilpasset og eget, noe som er hvor passer eller ikke egentlig oppdages er.

Det å vokse i sammen eller fra hverandre, en kraft som kombinerer mer innsikt og forståelse. Hva som er valgt omkranset og forsaket, er regnskapet som konstant løper med oss alle.

Når visse elementer veier mer enn andre, så må oppdagelsen av valg og ønsker komme til oppgjørets punkt.

Hvor sliten hodet er og hvilke arenaer som gir ro og styrken tilbake, det er der livet består.

Livets kamp, handler egentlig først om hvor mange mørke kroker som bor i ens indre, møtestedet hvor andre sin manglende støtte, egentlig har grobunn i utsatte møter med en selv.

Jeg ser og ser, men ser ikke det mest åpenbare fordi det sette er plassert utenfor mitt valgte synsfelt.

Der roen og freden finnes, før lokket legges på, er møtet med meg selv, der jeg våger å møte mitt blikk og se hva som gjemmes bort i de kroker som har de mørkeste skyggelag.

Hvorfor jeg alltid må håpe på at andre ser bedre i mitt vanskelige, er en forundring som aldri slippes helt. Håpet er at andre vet mer enn meg selv og at min utilstrekkelighet i innsikten, kompenseres med andres større forståelse.

Jeg elsker det håpløst romantiske, som overskygger realitetene sin sannferdige fremtoning, som alltid forteller det åpenbare, som resulterer i flere smil … smil …

Morgentanke: Å skjønne din verden ut fra min verden …

Livets levde har fylt på med erfaring og ballast, noe som virkelig har satt i sammen en kompleks fremstilling av meg selv som jeg nå er og har vært underveis.

Det å navigere i mitt endrede, kan tidvis virke nokså ukjent, når historien forsøkes avspilt inne i mitt hodet. Mye av det gjenkjente trekkes frem unyansert og glamorøst, med enkelthendelser av det som må ha vært det vanskelige.

Dermed gjenkjennes kun brøkdeler av hva som har formet veien frem og mye tolkning foregår tett opp mot nuet, selv om det er gamle tider det tenkes over.

Dette som konstant blir til mitt nye jeg, har alltid tråder tilbake til endringspunktene, selv om jeg ikke helt klarer å frembringe minner om hvorfor min verden er slik og sånn.

Refleks på ubeskrevne detaljer, har grobunn i akkurat det som ikke detaljmessig huskes fult ut og tolkningen som kan følge etter er ikke bestandig slik som det har vært.

Mang en hendelse som både inneholdt godt og mindre godt, har minnene ofte lettere for å trekke frem det gode og dysse ned utfordringene som fulgte der og da.

Min verden er en skygge av detaljfloraen som en gang har vært, noe som gir en ubalansert tilnærming, når min tolkning fra min verden forsøker å gjenkjenne mitt i ditt fortalte.

Din verden består av ditt, hvor mitt forståtte baseres på min tolkning av ditt gjenfortalte, noe som igjen har avskallinger av oppfattelse fra det som en gang var.

Her ligger minelandskapet fullpakket av sprengstoff og uten kart og kompass, så er tolkning eneste verktøy.

Når tematikken nærmer seg grenseområder for forstått, så er rødsone atferden avgjørende for hvor godt det ukjente kommuniseres og mottas. Temaer som er såre og vonde, elementer av rødnyanser som utfordrer stort, når dialogen ferdes frem og tilbake der svarene ennå ikke finnes.

Hva som da er den naturlige delen av å gi og ta, fra det som ikke forstås som gitt eller tatt, en vanskelig materie å bevege dialogen inn mot uten å dyte skyld eller oppofrelse inn i manesjen.

En dialog med sting eller tannløshet, er like uinteressant, fordi spydspissen en for skarp eller eggen er for ru og sløv. Dermed grenser tilnærmingen seg tett opp mot trivielt tomprat eller som overdreven sensasjonsdialog.

Kunsten å se ditt i fra min verden, uten å farge landskapet ditt som mitt, da må en ydmyk ro inviteres inn i lyttelandskapet og forsiktig omsetning av tolkning fra egen erfaring stues litt i bakkant og fokusering på det fortalte med et åpent sinn.

Iver til deltakelse, er min utfordring, der hvor tolket og gjenfortalte likninger fra eget historiearkiv skal fortelle om mitt i ditt og få din verden til å være helt ditt, selv om det er mitt. Ikke rart omgivelsen i slike sammensetninger ikke gir den mening som det var ønsket at den skulle ha.

Overdimensjonert innlevelse bommer stort, hvor trodd empati er mekanismen som rotfester det godt trodde, når evnene ikke er mer enn middels utviklet, så blir verktøykasse noe redusert og virkemidlene egentlig veldig feil.

Igjen blir anatomien trukket frem som grunngivende, 2 ører, 2 øyne og kun 1 munn. Ettertanken gir alltid forståelsen av viktigheten av å høre ordentlig etter og å se hverandre, for så i neste rekke støtte opp med ord fra egen munn.

Smiler godt, lytter etter og ser med store øyne … smil ...

Morgentanke: Perfekthetens fravær …

Så deilig å ikke representere det perfekte, noe som er øyeblikkets status og intet som varer veldig evig.

Fra starten er alt det levde født perfekt i levende og i live, etterhvert blir referansepunktet avhengig av absolutt alt omkringliggende og da blir perfekt faktorene flere enn mulig oppnådd.

Om noen skulle føle seg truffet av omtalen perfekt, så mangles innsikt og forståelse av naturens endring og forandring.

Perfekt er hver og en av oss i vår unike og naturlige fremtoning, det motsatte er der plast og kjemikalier erstatter det naturlige og hvor noe annet enn naturlig er valgt.

Hallo, det er bare å smile naturlig og godt … smil ...

Morgentanke: Monsteret i mitt hode …

Hvordan er mønsteret i mitt hode i dag, sebrastriper, gult som solen eller ild rødt.

Ferdig fargede tanker omkranser det opplevde og jeg bare ser fargesjatteringen og ikke hva som sees.

Hva er det som kryper frem, når mitt mørke er som mørkest, ikke sebra, sol eller ild, men mitt selvskapte troll og monsteret fra de mørkere avkroker av tankelandskapet.

Ens egen værste kritiker, er ordtaket som dekker noe av frislippet av egne monstre, men også de mer dyptliggende tanker om flokken og individets unikhet og forskjell.

Styrken til en gruppe, er den utfyllende kompetansen og kunnskapen som alle bidrar med og som representerer den egentlige helheten til flokken.

Det å etterstrebe alle egenskaper i samme individ, vil gi mindre bånd i mellom de som er i sammen og skaper satellitter av individualister som selv er sin egen aleneflokk.

Fortsatt vil behovet for interaksjon i mellom flere være en nødvendighet, noe som er helt åpenbart, når det kommer til å frembringe en ny verdensborger, søke anerkjennelse og bekreftelse, bidra med egen innsats og dele historier rundt leirbålet.

Våre evolusjonære steg, har ikke gjort flokken overflødig, noe kulturen tidvis forsøker å signalisere ved å forme rammer som skal totalt etterstrebes og regler som skal være det eneste navigerende for samfunnsstrukturene.

Når vi alle viser frem de mørke og mindre glamorøse tanker, så sprekker trollet i oss alle ved lyseksponering og vi ser at monstrene i oss alle har nokså lik sårbarhet, selv om de finnes på vidt forskjellige arenaer. Vi alle vil ha mulighet til å forsone oss med at du, du, du og jeg har noe som kan bidra til at ditt og mitt blir bedre.

Ikke begrensende fokus, gir tankevekst og lyser opp våre alles sinn … smil ...

Morgentanke: Hvorfor så redd …

Hva er frykten og hvor kommer den i fra, strengt tatt så er frykten i livet kun basert på å leve eller dø, når alt kommer til alt.

Dermed må frykten balanseres med forståelsen av det levde liv, finne de nøkterne tanker og la tankerekkene bli fullført.

Hva som blir igjen, veldig varierende, men en samling av store og små dilemmaer er hva dette kan kalles. Forståelsen av å leve eller dø, er ytterpunktene og alt i mellom er avskallinger som er mindre dimensjonert i omfang og viktighet, enn det store spørsmål “å leve”.

Hvor sannsynlig er det å leve evig i vår fysiske verden, tja ikke stor, da det fysiske legemet har holbarhets begrensninger som ofte ender i total slitasje før fylte 100 år. Tankene som er overlevert til andre og den kommende generasjon, er noe som blir ved og følger de fortalte, som igjen forteller sin oppfattelse av det som har vært og slik lever vi alle evig i menneskeheten.

Hvor bor så frykten, jo inne i oss selv. Kan både være ubehandlede tankerekker, ugjorte oppgaver, ansvarlige tankesett eller rett og slett bare gleden over den kommende dag og skumle tanker om å ikke få oppleve så mye av den.

Med våpenet mot det fryktede, så smiler ansiktet og innser at livet er hva det er og hver dag kler bedre et smil … smil ...

Morgentanke: «Slow steaming» …

Det å kjøre på lav fart til sjøs for å spare kostnader, ble et begrep etter finanskrisen i 2008.

Handelsskip på sjøen nå har en gjennomsnittlig marsjfart på 9,69 knop, mot 13,06 knop for åtte år siden.

Containerskipene seiler nå saktere en seilskutene som sto for mye av verdenshandelen på midten av 1800-tallet, som Cutty Sark.

Den labre etterspørselen i de store økonomiene gjør at det er voldsom overkapasitet i skipsmarkedet.

Shippingratene er på et historisk bunnivå. Det har aldri tidligere vært billigere å sende varer rundt i verden.

Kostnaden i mars er på ca 400 dollar for å frakte en 13 meters container fra Kina til Nederland.

I mars i fjor ville dette ha kostet over 1000 dollar.

«La oss si at du ville reise bort et år. Det er nå billigere å plassere eiendelene dine i en container og la de seile rundt jorda enn å plassere tingene i et minilager».

Hvor sakte og hvor fort, er kun begreper hvor før og nå trekkes inn som elementer og faktorer for det som nå er gjeldende.

Smiler noe forfjamset godt … smil …

Morgentanke: Den utrolige tro …

Som forholdsvis små, så serveres vi eventyr og tar disse historier med oss inn i eventyrland, som voksene har vi håp som bærere byrder og ansvar langt videre enn nødvendig.

Når voksene hengir seg i eventyrets favn, så oppdages rare avkroker av de ansvarliges rekker.

Asbjørnsen og Mo, reiste rundt og sanket i sammen folkemunnens innhold og nedtegnet dette som fabler og myter, uten å påføre omgivelsen mer enn underholdning.

Om skrifter forteller mer, så må fingeren stikkes langt nok ned i jord, for å kjenne essensen av livet og ikke eventyret.

Om noen dinger i en klokke eller gauker i en høyttaler, så er ikke dette tragisk før oppmøtet er som en strøm av rotter etter en fløyte.

Når verden sier hei og noen forsøker å svare med noe annet, så er skjev fokuseringen allerede på gang.

Med et skjevt og godt smil, så oppdages verden … smil …

Morgentanke: Fornøyd som det er …

Den evige jagen etter mer enn hva som er, en slitsom ferd som vedvarer så lenge evigheten er målet.

Et blikk som ser frodigheten i omgivelsen, er en lett ferd som ser og opplever det som finnes, setter pris på hva som oppdages og gir rom for alle sine nysgjerrige oppdagelse.

Ved justering av målbildet, så senkes stresset og mestring oppdages. Jo fjærnere  blikket etter evigheten er, jo mer fornøydhet rommer tilstedeværelsen og evighetens jag omgjøres til livets dans.

Hvor mye av alt som skulle vært, eller vil komme i tilstedeværelsen, håndteres realistisk og forsonende. Det som har vært, er vann som allerede har rent forbi i elvens nå punkt og hva som vil komme, er avhengig av hva som befinner seg rundt neste sving.

På en måte, er det å finne roen i det som skjer, en prisverdig fornøydhet over hvor utfordrende vanskelig øyeblikket egentlig til enhver tid er, da det ikke finnes flere av de passerte øyeblikker.

Uavhengig godt eller vondt, så ser jeg alltid etter hva som gir mening her og nå, noe som sjeldent fører til kjedsomhet, da det yrer av innhold i alt rundt oss som levende.

Smiler fornøyd over alt som er som det er … smil …

Morgentanke: “Igor” min venn, jeg ser deg av og til igjen …

Plutselig ser jeg bevegelsesmønsteret ditt hos en ukjent, lar tankene spinne rundt og tilbake til den gang.

Ikke mange som hadde et ganglag med så tydelig særpreg i mitt indre blikk, jeg kjenner smilet brer seg, når tankene henter frem bilder av vårt smilende og leende.

Ser nå nyanser av annerledes, men likt nok til å vekke tankestrømmer om den gang da.

Flotte tankejuveler som inkluderer livets levde og representerer noe evigvarende for meg og mitt fortalte.

Hvor blir alle våre gamle venner av, når veiene naturlig skilles. Der hvor barndommens glede ble intenst delt, ble geografiske endringer plutselig det som gjorde forandring i det fysiskt nære, hvor mental nærhet fortsatt var sterkt med i det hverdagslige bilde.

Når naturlig elde blir en sterkere faktor, så nærmer bevisstheten seg den naturlige kontrast til det å være og tankene inkluderer mer og mer naturens gang.

Selv om tilstedeværelsen er uforutsigbar, så er det håpefulle ukuelig lite realistisk og forvaltning av fødsel og slutt, er sterkt i kontrast frem til realismen i det levde balanseres.

Balansen er snevvis tilstede, før delvise biter farger forståelsen mer og mer, frem til frykten for det ukjente er håndtert på sin egen måte og roen oppdages.

Modig som du var, så turte du fortelle om hvor sårbart syn som fantes, dette inkluderte det særeste som mer levende og gjorde oss rundt varmt inkludert. Dette løftet oss rundt opp som mer modige enn før, takk igjen for at du smittet ditt vesen over i mitt verdilandskap og at du fortsatt bor i mine tanker, når det naturlige er å oppfatte det som likner og nesten er.

Smiler godt igjen til “Igor” min venn … smil ...

Morgentanke: Poteten ...

Solanum tuberosum er en stengelknoll, en hardfør rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Den er blitt spredt vidt utover hele verden, og spiller nå en viktig ernæringsmessig rolle for store deler av befolkningen på kloden.

Wikipedia forteller at ordet potet kom til norsk via det engelske potato, fra spansk patata, som igjen fikk ordet fra taino batata. Ordet skildret opprinnelig søtpotet, som likner poteten i utseende, selv om smaken er forskjellig og de to ikke er i slekt.

Grønnsaken blir av og til kalt jordeple eller bare eple i Norge, som i det franske pomme de terre, og kalles jordpäron (jordpærer) i Sverige. Det danske og tyske ordet kartoffel kommer fra italiensk tartufolo som betyr trøffel. Dette skal ha kommet fra misforståelsen til en tunghørt pave som smakte potet for første gang.

Poteten ble tidligere kalt «djevelens frukt», ettersom den vokste under jorda. Poteter vokser i jorda, og er glad i næringsrik jord.

Tankesnurreriet om poteten, startet når jeg leste listen over hva som privatpersoner har lov til å ta med inn til Norge fra dette store utlandet og hva som absolutt ikke var lov:

* 10 kilo frukt, bær og grønnsaker. Unntak her er poteter, som det er absolutt forbudt å innføre.

Hadde dette forbudet kommet for lenge siden, så hadde vi jammen vært potet frie her oppe på skrenten.

Dermed starter denne inneklemte arbeidsfredagen med et ørlite potetsmil … smil ...

Morgentanke: Så mange veier som ender der jeg ikke trodde eller forventet …

Omstillingene i livet skjer egentlig gradvis og konstant, absolutt alt er i en glidende forandring.

Endringenes natur er en kraft som det etablerte jobber i motfase med, de samme opplevelser kjenner alle og enhver på i egne liv, da kjent foretrekkes fremfor ukjent.

Hvor ukjent er egentlig det gradvis nye, egentlig ikke så forskjellig fra det gamle, men komforten i det hverdagslige gir mindre fokus på det som stadig endres. Dermed  fremstår de små forandringer som plutselige omstillinger, da det svakt fokuserte ikke har trengt igjennom den kjente tralt.

Blikket for forandring ser, men det som oppfattes overskygges av mye annet og vips dukker endringen tydeligere frem og en brutal forandring åpenbarer seg overraskende.

Dermed er det nye egentlig bare endret gammelt, noe som handler om oppmerksomhet og forståelsen av robustheten i våre alles liv.

Smiler robust godt, til det foranderlige … smil ...

Morgentanke: Sovende i våken tilstand ...

Når det plutselig er dag etter natt og hodet faller ut av det drømmende, så kan tiden rett etter være tilnærmet lik søvnens noe uklare slør og fantasi påvirket sammenblanding.

Hva som da er helt våken eller sovende, veldig uklart skille, men en tilstand som beriker på en annerledes måte.

Solen kan også fremkalle en lun varm kobling til det drømte, når sommerdagene er sløvt varme og hodet faller inn og ut av det slumrende, da kan også det rare kobles på og av, når tankene glir ut og inn av det mer og mindre våkene.

Våkent smilende til søvnens gode … smil ...

Morgentanke: Skjæringspunktet hvor tankelandskapet krysser over til det levde …

Hvor mye liv finnes det i hodet, hvor mye liv finnes det innenfor pulserende brystben og hva er de kulturelt betingede som daglig overleveres.

Et liv fødes, når to individer har tilført sitt og gjort det mulig å omdanne fra tenkt til levd.

Det levde som er skapt, blir mer og mer seg selv og et resultat av nedarvede reflekser, tillært atferd og ideer om egen håndtering tydeliggjøres etterhvert som erfart er hva som blir egen plattform å skotte ut i fra.

Brystmuskelen taktfaste rytme, et levende bevis på det levde og selve symbolet på motoren til det levde, men muskel er muskel, en taktfast gjøren som helt og holdent styres av de underbevisste tanker.

Hvor befinner punktet for hvor tankens styrte kraft har overlatt til muskelen å fungere, sameksistens og synergier er realiteten, da det ene ikke fungerer uten det andre.

I overført betydning, så er dette tydelige tegn på hvor sammensatt og helhetlige hver og ett levende individ er, som også har naturlig interaksjon med absolutt alt omkringliggende.

Med forståelsen av helhet, så blir skillepunktene mellom alt levd hvisket ut og sameksistensen tydeliggjøres i det stille sinn, som igjen løfter forståelsen av alt inn i ingenting og motsatt.

Det fantastiske, er hvor variert hver enkelt individ utvikler sitt og tilfører det unike inn i den store helhet, hvor robuste rasen blir, helt avhengig av graden utvikling og endring som det unike klarer å gi den stagnerte gamle helhet.

Smiler og smiler, når både smil og tanken om smil forenes … smil ...