Livets levde har fylt på med erfaring og ballast, noe som virkelig har satt i sammen en kompleks fremstilling av meg selv som jeg nå er og har vært underveis.
Det å navigere i mitt endrede, kan tidvis virke nokså ukjent, når historien forsøkes avspilt inne i mitt hodet. Mye av det gjenkjente trekkes frem unyansert og glamorøst, med enkelthendelser av det som må ha vært det vanskelige.
Dermed gjenkjennes kun brøkdeler av hva som har formet veien frem og mye tolkning foregår tett opp mot nuet, selv om det er gamle tider det tenkes over.
Dette som konstant blir til mitt nye jeg, har alltid tråder tilbake til endringspunktene, selv om jeg ikke helt klarer å frembringe minner om hvorfor min verden er slik og sånn.
Refleks på ubeskrevne detaljer, har grobunn i akkurat det som ikke detaljmessig huskes fult ut og tolkningen som kan følge etter er ikke bestandig slik som det har vært.
Mang en hendelse som både inneholdt godt og mindre godt, har minnene ofte lettere for å trekke frem det gode og dysse ned utfordringene som fulgte der og da.
Min verden er en skygge av detaljfloraen som en gang har vært, noe som gir en ubalansert tilnærming, når min tolkning fra min verden forsøker å gjenkjenne mitt i ditt fortalte.
Din verden består av ditt, hvor mitt forståtte baseres på min tolkning av ditt gjenfortalte, noe som igjen har avskallinger av oppfattelse fra det som en gang var.
Her ligger minelandskapet fullpakket av sprengstoff og uten kart og kompass, så er tolkning eneste verktøy.
Når tematikken nærmer seg grenseområder for forstått, så er rødsone atferden avgjørende for hvor godt det ukjente kommuniseres og mottas. Temaer som er såre og vonde, elementer av rødnyanser som utfordrer stort, når dialogen ferdes frem og tilbake der svarene ennå ikke finnes.
Hva som da er den naturlige delen av å gi og ta, fra det som ikke forstås som gitt eller tatt, en vanskelig materie å bevege dialogen inn mot uten å dyte skyld eller oppofrelse inn i manesjen.
En dialog med sting eller tannløshet, er like uinteressant, fordi spydspissen en for skarp eller eggen er for ru og sløv. Dermed grenser tilnærmingen seg tett opp mot trivielt tomprat eller som overdreven sensasjonsdialog.
Kunsten å se ditt i fra min verden, uten å farge landskapet ditt som mitt, da må en ydmyk ro inviteres inn i lyttelandskapet og forsiktig omsetning av tolkning fra egen erfaring stues litt i bakkant og fokusering på det fortalte med et åpent sinn.
Iver til deltakelse, er min utfordring, der hvor tolket og gjenfortalte likninger fra eget historiearkiv skal fortelle om mitt i ditt og få din verden til å være helt ditt, selv om det er mitt. Ikke rart omgivelsen i slike sammensetninger ikke gir den mening som det var ønsket at den skulle ha.
Overdimensjonert innlevelse bommer stort, hvor trodd empati er mekanismen som rotfester det godt trodde, når evnene ikke er mer enn middels utviklet, så blir verktøykasse noe redusert og virkemidlene egentlig veldig feil.
Igjen blir anatomien trukket frem som grunngivende, 2 ører, 2 øyne og kun 1 munn. Ettertanken gir alltid forståelsen av viktigheten av å høre ordentlig etter og å se hverandre, for så i neste rekke støtte opp med ord fra egen munn.
Smiler godt, lytter etter og ser med store øyne … smil ...