Hvordan er mønsteret i mitt hode i dag, sebrastriper, gult som solen eller ild rødt.
Ferdig fargede tanker omkranser det opplevde og jeg bare ser fargesjatteringen og ikke hva som sees.
Hva er det som kryper frem, når mitt mørke er som mørkest, ikke sebra, sol eller ild, men mitt selvskapte troll og monsteret fra de mørkere avkroker av tankelandskapet.
Ens egen værste kritiker, er ordtaket som dekker noe av frislippet av egne monstre, men også de mer dyptliggende tanker om flokken og individets unikhet og forskjell.
Styrken til en gruppe, er den utfyllende kompetansen og kunnskapen som alle bidrar med og som representerer den egentlige helheten til flokken.
Det å etterstrebe alle egenskaper i samme individ, vil gi mindre bånd i mellom de som er i sammen og skaper satellitter av individualister som selv er sin egen aleneflokk.
Fortsatt vil behovet for interaksjon i mellom flere være en nødvendighet, noe som er helt åpenbart, når det kommer til å frembringe en ny verdensborger, søke anerkjennelse og bekreftelse, bidra med egen innsats og dele historier rundt leirbålet.
Våre evolusjonære steg, har ikke gjort flokken overflødig, noe kulturen tidvis forsøker å signalisere ved å forme rammer som skal totalt etterstrebes og regler som skal være det eneste navigerende for samfunnsstrukturene.
Når vi alle viser frem de mørke og mindre glamorøse tanker, så sprekker trollet i oss alle ved lyseksponering og vi ser at monstrene i oss alle har nokså lik sårbarhet, selv om de finnes på vidt forskjellige arenaer. Vi alle vil ha mulighet til å forsone oss med at du, du, du og jeg har noe som kan bidra til at ditt og mitt blir bedre.
Ikke begrensende fokus, gir tankevekst og lyser opp våre alles sinn … smil ...