Hvilke gleder er egentlig felles, vanskelig å skille på før det har gått en tid.
Øyeblikket tilpasses stort, så gradvis glides det over til noe åpenbart tilpasset og eget, noe som er hvor passer eller ikke egentlig oppdages er.
Det å vokse i sammen eller fra hverandre, en kraft som kombinerer mer innsikt og forståelse. Hva som er valgt omkranset og forsaket, er regnskapet som konstant løper med oss alle.
Når visse elementer veier mer enn andre, så må oppdagelsen av valg og ønsker komme til oppgjørets punkt.
Hvor sliten hodet er og hvilke arenaer som gir ro og styrken tilbake, det er der livet består.
Livets kamp, handler egentlig først om hvor mange mørke kroker som bor i ens indre, møtestedet hvor andre sin manglende støtte, egentlig har grobunn i utsatte møter med en selv.
Jeg ser og ser, men ser ikke det mest åpenbare fordi det sette er plassert utenfor mitt valgte synsfelt.
Der roen og freden finnes, før lokket legges på, er møtet med meg selv, der jeg våger å møte mitt blikk og se hva som gjemmes bort i de kroker som har de mørkeste skyggelag.
Hvorfor jeg alltid må håpe på at andre ser bedre i mitt vanskelige, er en forundring som aldri slippes helt. Håpet er at andre vet mer enn meg selv og at min utilstrekkelighet i innsikten, kompenseres med andres større forståelse.
Jeg elsker det håpløst romantiske, som overskygger realitetene sin sannferdige fremtoning, som alltid forteller det åpenbare, som resulterer i flere smil … smil …