Plutselig ser jeg bevegelsesmønsteret ditt hos en ukjent, lar tankene spinne rundt og tilbake til den gang.
Ikke mange som hadde et ganglag med så tydelig særpreg i mitt indre blikk, jeg kjenner smilet brer seg, når tankene henter frem bilder av vårt smilende og leende.
Ser nå nyanser av annerledes, men likt nok til å vekke tankestrømmer om den gang da.
Flotte tankejuveler som inkluderer livets levde og representerer noe evigvarende for meg og mitt fortalte.
Hvor blir alle våre gamle venner av, når veiene naturlig skilles. Der hvor barndommens glede ble intenst delt, ble geografiske endringer plutselig det som gjorde forandring i det fysiskt nære, hvor mental nærhet fortsatt var sterkt med i det hverdagslige bilde.
Når naturlig elde blir en sterkere faktor, så nærmer bevisstheten seg den naturlige kontrast til det å være og tankene inkluderer mer og mer naturens gang.
Selv om tilstedeværelsen er uforutsigbar, så er det håpefulle ukuelig lite realistisk og forvaltning av fødsel og slutt, er sterkt i kontrast frem til realismen i det levde balanseres.
Balansen er snevvis tilstede, før delvise biter farger forståelsen mer og mer, frem til frykten for det ukjente er håndtert på sin egen måte og roen oppdages.
Modig som du var, så turte du fortelle om hvor sårbart syn som fantes, dette inkluderte det særeste som mer levende og gjorde oss rundt varmt inkludert. Dette løftet oss rundt opp som mer modige enn før, takk igjen for at du smittet ditt vesen over i mitt verdilandskap og at du fortsatt bor i mine tanker, når det naturlige er å oppfatte det som likner og nesten er.
Smiler godt igjen til “Igor” min venn … smil ...