Rydder opp alene i tristhet, sorg og glede, en naturlig forventet refleks på det opplevde og slik livet bare har blitt for meg.
Der det innerste såre bor, er døra så vidt på gløtt, med veldig begrenset innsikt.
Det å rydde opp etter katastrofer, stå støtt når andre vakler, finne trøsten i egne øyne som ser tilbake fra speilbildet og puste inn naturens rå ro. Der kan jeg møte mitt indre svake i sin nakne form, børste modig støv av skuldrene og klapper meg selv til mote igjen.
Hvorfor så vaklende tøff, jo fordi jeg vet det uansett finnes mestring på den andre siden av det utfordrende, slik som tidligere erfaring har fra å stå av vindens harde piskeslag fra tidligere forferdelige situasjoner, dette gjør meg forsiktig modig.
Fra fødsel av, er vi alle vant til å oppdage og forstå de første ting alene, det samme gjelder også reisen ut av den kjente tilværelse.
I det perspektivet, så er vi alle modige og flinke til å ta oss videre dit hvor ingen har kunnet fortelle oss hvordan det blir, som naturlige reflekser finner hver og en grensene for hvor nok er nok og når mye nærmer seg for mye.
Med det begrensende i tanke, er det lettere å smile fra det håpfulle indre gode … smil ...