Livets store kriser som «klimaks» i et teaterstykke: tap, sykdom, relasjonsbrudd, identitetskrise.
Hvordan konflikter drivers frem av gamle manuser og roller.
Hvordan valg ved klimaks kan endre hele stykkets kurs.
Du kan relatere dette til historiske drama (WWII, bibelske fortellinger)
hvor individets valg endrer hele «nasjonale teaterstykker».
Roller som «den ansvarlige», «den morsomme», «den sterke», «den snille».
Hvordan vi endrer rolle i forskjellige scener: jobb, familie, nett, kunst.
Hvordan bruker du roller og «masker» i fortellingene dine?
Her kan du trekke inn metaphysiske vinklinger: er rollen bare en fasade,
eller en del av en større «dimensionsmaske»?
Hvordan familier, skole, religion og kultur gir oss et «oppstart manus».
Mønstre du har sett i din egen generasjon vs. eldre generasjoner.
Når er manuset nyttig, og når blir det et hinder?
Du kan bruke teatermetoden:
Hvem er «regissør», hvem er «statister», og hvem har du latt tape stemme?
5D handler ikke bare om eksterne dimensjoner,
men om hvordan bevissthet oppfatter virkeligheten.
Når fokuset flyttes fra frykt og separasjon til helhet og mulighet,
endres selve opplevelsen av hva som er virkelig.
I 5D oppleves sammenhenger tydeligere:
hendelser,
mennesker
og mønstre
ses som deler av ett større vev.
Det personlige og det større møtes i samme felt.
Hvert valg skaper ikke bare én vei,
men åpner for flere parallelle retninger.
5D kan forstås som et rom der alle disse forgreningene
ligger til stede som muligheter.
