Morgentanke: Ormen var ikke fienden, det var læreren ...

Vi har fått fortalt at syndefallet var katastrofen som ødela alt.

Gnostikerne mente det var øyeblikket da alt endelig begynte å gi mening.

Tenk deg at du vokser opp i et hus med ett rom du aldri har fått lov til å gå inn i. Ingen forklaring. Bare: ikke der. Og du adlyder, fordi det er slik ting er, fordi du ikke kjenner noe annet, fordi huset er det eneste du vet om verden.

Så en dag banker noen på fra innsiden av det rommet.

Det er omtrent slik gnostikerne beskriver det som skjedde i Edens hage. Ikke som et fall. Som en banking.
«Det farligste spørsmålet er ikke det onde spørsmålet. Det er det første spørsmålet.»

I den tradisjonelle fortellingen er ormen skurken - listig, ondsinnet, i mange tolkninger selve djevelen i forkledning. Han forfører Eva, Eva forfører Adam, og menneskeheten betaler prisen i all evighet. Skylden er klar. Konsekvensen er rettferdig. Fortellingen er lukket.

Men i Apokryfon av Johannes og flere andre Nag Hammadi-tekster åpner fortellingen seg på nytt og det som kommer ut er noe ganske annerledes. Her er ormen ikke Demiurgens tjener.

Ormen er Epinoias stemme. Lysvisdomens redskap. I noen tekster identifiseres slangen direkte med Kristus, eller med den guddommelige visdommen Sophia selv, nedsteget i skapningens laveste punkt for å nå menneskene der de befant seg.

Hva sier denne ormen? Ikke en løgn.

Den eneste sannheten som blir fortalt i hele hagen:

Dere skal kjenne godt og ondt.

Dere skal se.

Dere skal vite.

... smiler slangete ...