En solfylt dag, har de samme kvaliteter som når regnet pøser ned, det naturlige forundrer som vekker nysgjerrighet.
Hvor kaldt eller varmt det er, likedan vekkes gleden over det nære som det fjerne.
Ord som tenkes, følges av enda flere ord og sammenhenger som dukker opp. Hvor innholdsrikt det tenkte egentlig er, ikke så enkelt å forstå når det er de nære tanker som dominerer.
Det gjennomtenkte er ofte en ferskvare som endres og forandres før neste plattform er der argumentene står, så er det på igjen med de samme tanker og nye forutsetninger, slik går runddansen i en bærende sirkel og det nye blir nyere i sammen med hodets fokuserte.
Dialogen i setningen fremkommer først når jeg ser argumentene og kan veie dem på nytt og ny, den indre dialog som materialiserer seg via nedtegnede setninger, økes bevisstheten og det tenkte modnes mer etter enn føre.
Bevisstheten blir mer fokusert, når bokstaver karres ned og betydningen fremstår nakent lesbart, selv om det henger et slør over innholdet i setningen, som innehar egentolket tvetydighet og selvtolkede metaforer.
Smiler av det skrevne, som viser det tenkte … smil ...