Som en turist i det mentale og introverte landskap, på oppdagelseferd der mitt sanne jeg bor.
Musikk og poesi triggere kontakt med det rom på innsiden som ennå ikke helt er oppdaget, men som kan senses når nærhet nærmes.
Som en guide i egen reise, så bærer ferden avsted i kjente trakter, med en stor detaljrikdom, når det avsettes tilstrekkelig tid til å karre lenger ned enn i overflaten.
Forundret og glad finner jeg igjen kjente hverdags skatter som ikke er mistet, men kun ørlittegrann glemt.
De flotteste skatter er ikke nødvendigvis de som skinner mest åpenbart og som omgir oss alle med umiddelbar glede. Noen kullsorte overflater, kan pusses til å skinne enda mer enn det beksorte belegget først ga inntrykk av, noe som får oppmerksomheten til å spisses ytterligere til å oppdage mer enn det overfladiske.
Detaljene florerer og overøser sansene, selv i det våkent drømmende bades alt av inntrykk som tidligere har bombardert det oppfattede, dermed må inntrykk sorteres og forvaltes fortløpende og i ettertid.
Fortløpende forvaltning har høy tolleranse for å skalte og valte med det prosesserte, mens ettertidens tanke er der hvor det opplevde sorteres i mer ro og mak, i et mer tilbakelent og ettertenksomt overveid tempo.
Det å guide eget fokus ut og inn av gråsonene som befinner seg på innsiden av det oppfattede, er skummelt og spennende på en og samme tid. Der finnes forlatte avkroker som inneholder gryende vondskap og nøkler som åpner fargeflott forståelse av åpenbar undring, begge deler er det godt å kunne kjenne litt på når de hverdagslige utfordringer forsøkes løst.
Denne dag oppdages, oppleves og kjennes på, tanken løftes inn og ut av roen som igjen bærer de gode opplevelser på gullstol, helt frem til de innerste tankekjeder som forankrer det forvaltede på riktige steder og henger det håndterte ryddig opp på mentale kroker.
Dagen er god og vil bli enda bedre, smilet vil gro til enda mer smil ... smil ...