Fortidsmonsterne gjemsøker oss alle, i mer eller mindre bevisst grad.
For det erfarte er alltid med, om vi vil eller ikke, det befinner seg i blant det som skjer her og nå. Ikke bestandig i det overflate agerte, men som et handlingsmønster som reagerer på det som sanses og håndteres der og da.
Hvor tydelig tråder kan følges fra nuet til det tidligere erfarte, er veldig varierende og ofte overrumplende og kommer brått på. Dermed blir det ennå ikke ferdig prosesserte, noe flaut trykket unna, når det oppdages som noe ugunstig eller upassende.
Læringskurven uteblir, når blikket vendes bort fra smerten i det tenkte og døyves med tanker om det som håndteres og mestres i steden.
Læring er oppdagelse av nytt eller gammelt skjult, personlig vekst er der hvor utfordringer håndteres, helt utenfor komforsonen. For det geniale befinner seg et sted utenfor det som er definert som trygt, utrykket "den som intet våger, intet vinner" er en almen biledlig ordfremstilling av mestring utenfor det kjente.
Monstere befinnet seg under sengen, i klesskapet, i døråpningen som står på gløtt, bak forhenget og på andre siden av øynene som knipes hardt igjen. Alltid så er frykten egentlig koblet til tankerekkene som lager redde eller rare ideer, om det som ennå ikke er forstått.
Reelle trusler møtes ofte med overmot, hvor adrenalinet hjelper til å bekjempe frykt, ved å prestere langt over kapasitet.
Dermed er denne sjarmfrykten som tidvis føles uoverkommelig, noe i overkant patetisk, når ettertiden får balansert inntrykket på en rasjonell måte.
Vågalt møtes dagen og morgendagen med stort mot og en rungende god latter.
Smilet er alltid starten på den positive ferd . . . smil . . .