Tanker om den smilende natur og symbolikken dette representerer.
Det å møte morgenblikkene til med-trafikantene, er en svakt løftet glede, da de fleste har hengesmil og ser forholdsvis alvorspregede ut.
Det er et snev av lyspunkter i den grå masse, for det finnes smilende glade individer, i den tilsynelatende dystre forsamling.
Disse som våger seg til små forsiktige smil og noe utagerende forsiktig latter, fremstår som sjeldene diamanter som lyser opp omgivelsen rundt i morgenstunden.
Ofte så er dette mennesker som sitter i sammen eller som har en dialog pågående digitalt, tydelig så er "i sammen", nøkkelen til morgengleden.
Morgengleden gjenkjennes lett, da jeg lider av ukuelig optimisme og et gen som konstant letter etter gleden i det hverdagslige og hvor oppmerksomheten naturlig tiltrekkes av latter, smil og fryd.
Slik er det med oss lykkesøkere som fremstår som kontinuerlig kontrast i forhold til morgenstundens generelle alvorspreg, som omgivelsen ofte har kledd på seg. Med en brennende latter buldrende på innsiden, så faller smilet så naturlig lett på plass og en anstendig tilbakeholdenhet må konsentreres om å holde det utagerende glade tilbake, for å ikke fremstå som den åpenbart rare idioten.
Stempelet som rar er den raskeste og mest oppsøkte diagnosen som hentes frem, når annerledesheten oppdages. En kraft som har grobunn i egen kritisk observasjon, av egentildelt ikke tilstrekkelighet.
Dermed smiles det her annerledes herlig og veldig mye . . . Smil . . . Smil . . . Smil . . .