Morgentanke - Bedre sent enn aldri:

Det å våkne til en dag og oppdage at det er en inneklemt en sådan, gir det samme utgangspunkte som enhver annen dag, springbrettet er like spenstig om det er hverdag eller fest, det er bare satsen som er overlatt til hver og en av oss som er forskjellig, dag for dag.

Hvor store muligheter som finnes, styres ikke av rammevilkårene, men innholdet som presteres. Da gjelder ikke skulle, skulle, eller ville, ville, eller tenkt at det ... bare det som velges gjort, er det som oppnås og dermed sitter alle og enhver igjen med egen innsats i fanget.

Som en stolt fruktbærer, blir fruktfatet fylt med alt hva innsatsen har gitt, dermed kan ikke noen være misfornøyde når kvelden ankommer, for dagen har inneholdt alle muligheter som enhver har forvaltet som ønsket.

Fantastisk å alltid hvile tanker på ordtaket om at "alle er sin egen lykkesmed".

Hvor stort smil som deles, er helt avhengig av egen aksept og glede over eget prestert ... smil ...

Morgentanke - Støy som harmonisk rytme i livet...

Som et slagverk er lyden fra anleggsmaskinene rytmisk og taktfast, noe som stegene som trår frem følger i gangtakten.

Det hardt metallisk blir mildt støyende, når lyden er balansert med verdiforvaltningen på innsiden, så finnes det en reell harmoni i det som først ble oppfattet som støyende.

Livet er på en måte like uoversiktlig, noe som først oppfattes som uakseptabelt, blir mer håndterbart med mer innsikt og forståelse. Konstant endring er et tegn på nysgjerrighet og evne til å lære, noe vi alle er utrustet med fra vugge til grav, men som enkelte velger å døyve mest mulig for å begrense faktorene som livets vei kaster opp i luften og som må sjongleres med.

Rytmen vekker urfølelser i det genetisk nedarvede, en taltfasthet tirres positivt og det naturlig smilende er nærere enn den første reaksjonen, når luften ble fylt av uvante lyder.

Dermed smiles det godt av endringen som er oppdaget om forvaltningen av støy som er omgjort til taktfast og rytmisk livspuls ... Smil ...

Morgentanke - Eksentrikerne som ligger stille i den ruggende livsbåt:

Hvor er alle de originale utagerende, som pyntet opp byen med egenart og personlighet utenfor normal rammeverket.

De fleste nye tilfeller av originalitet, medisineres, slik at hordene blir mest mulig like. Det genialt gigantiske uteblir om det ikke er lønnsomt og inntjenings berettiget, i en medisinsk dus vandrer zombie stegene rundt lykkelig uvitende om annet enn instruert.

Selv ikke ungdommelig overmot når igjennom denne sausen av tilgjort orden og instruert livskvalitet, for ungene har lært seg å strekke seg så langt som rammene i tilværelsen er definert.

Merkelig å snakke med de gamle om kvantesprang, da ungdommelig overmot ofte er mer hos de som nå er ung til sin.

En merkelig opplevelse å se de unge strebe etter å mestre den fremtid som de voksene har tegnet og ikke friskt ungdommelig grep gjort av de rettmessige eierne som skal forme det der fremme.

Det finnes glimt og håpfulle eksemplarer som vekker glede og forundring og en fantastisk følelse av å bli satt til veggs av nyskapende tankesett og muligheter som løfter mitt tenkte - Gleder meg stort hver gang jeg overraskes når tanker sparres og jeg blir løftet med inn i det fremtidige.

Det finnes unge utagerende meningsytrende med substans og ikke bare emo tematikk og diagnostisert forklaring på farmasøytisk markedsføring.

Det er alltid håp, selv om det er mye vann i mellom båtene og så forflyttes det voksent introverte fokuset seg utover, slik at de gamle ikke nødvendigvis bare er gamle historiefortellere, men en vital kilde til å sprøyte historikk inn i aktuelle temaer og pågående samfunnsdebater.

Den evige tautrekking mellom de gamle og unge, hvor ideer og tanker ikke bestandig har de samme ståsteder, med utsikt for at bybildet uansett vil få færre som går å prater utagerende med seg sjæl.

Smilet blir mitt utagerende, som jeg med vilje påfører min omgivelse ... smil ...

Morgentanke - Forvent alt annet enn realistisk omdømme av andre i ens egen verden...

Realismen i det forventede, er mer eller mindre basert på egen tolkning og ønske om det beste for situasjonen.

Ønske er en rar frukt, som kan se søt ut, men oppdages som bitter og sur. Igjen så føres tankene til ordspill og ordtakenes billedlige fremstilling, "sku ikke hunden på håret".

Forventning er av samme art, overflate bedømmelse som antar på veiene av det egentlige på innsiden. Noe som kun kan oppdages, når en innsikt er opparbeidet.

Dermed er det trist å fremstå redd og skjelvende, når det i omgivelsen utenfor det kjente, bekles i fryktens farger.

Veldig rart å observere de samme mekanismer og ordsammensetninger forsøkt brukt igjen, når turneen til "Herrefolket" anført av vår historisk lille østerriker, ikke på noen måte fremstod som noe annet enn menneskefiendtlig.

Smiler tappert og hviler tanken på at folkehavet vekkes, når fornuften fremstår åpenbar og påkrevd, hvis ikke så går det utfor når det sagde er kommet langt nok på den grønne gren ... løsning ... smil ... tapper ... håp ... utvikling ... står opp ... Jorden vil uansett bestå, det er kun mennesene som forkludrer for seg selv, i den store kjede.

... smil ... et forsonet smil ... smil ...

Morgentanke - Alltid kryssende i kjølevannet av bærplukkere:

Hvor stort eller lite smil, er forskjellen på tilsynelatende lykke. Hvor godt forankret lykken egentlig er, kommer an på dregg og bunnforhold, et landskap som er langt nedenfor sebar avstand, kun erfaring fra egen hukommelse, eller gjenfortalt av andre.

Farevannet som alle ferdes i, har ulike oppfattede egenskaper, da fokuset er mer preget av seilaset som er tilbakelagt, når kjølevannet krysses.

Det ulike er egenskaper som utfyller, det like er kopi av det kopierte. Forskjeller som det er nødvendig å ha i fokus og egenskaper som balanserer det erfarte med det ukjente.

Som en inkluderende og utfyllende kraft, pusles livets brikker på plass, enkelte brikker er mer lik andre brikker og omstokkede plasseringer er fort gjort, men det vanskelige og nesten umulige, er når andre puslespillbiter blandes inn, da er tidvis forvirringen stor og fokuset helt på bærtur.

Dermed starter denne vårdag, med tanker om vårens innsats som gir naturlige resultater - En høster som en sår, en dynamikk som kan overføres til livet som må leves på sin egne måte og samtaktes inn blant omgivelsens takt og tone.

Bretter opp erme og gyver løs på utfordringene som er mer enn trivielle små sysler og finner faktisk en stor glede i gjøremålene ... smiler forsiktig arbeidsomt, når koppen løftes og nippes til ... smil ...

Morgentanke - Grepet som glipper...

Et solid tak, er forutsetningen for å håndtere egne tanker og gjøremål.

Som hånden sin anatomiske utforming, så er fingrene skapt for forskjellig belastning og grepets motorik er avhengig av belastnings historikken og hvor godt festet flatene som møter passer.

Like godt som det mentalt bevisste balanseres mellom kreativitet og soliditet, holdes blikket rettet mot målbildene som skapes i livet. Grepet som holder roret avgjør hvor nær eller fjernt ferden avviker i fra kursen sin opprinnelse.

Kursendringer vil alltid være nødvendig, for å forsere hindringer, på veien fremover. Kunnskap er også en faktor som bringer korrigerende retning underveis og forbi mot nye mål.

Det å gripe hardt rundt en oppfattet solid  sandsten, er på en måte ubalansert ønske om å ikke miste det grunnsolide, men som viser seg å være sand som renner mellom de knugende fingre.

Som livets evige håp, er realismen i det uendelige en ren illusjon som numment døyver det logiske, hvor overdreven kraft ofte har motsatt virkning.

Det å holde fast varsomt, er en balansekunst som må utøves før mestring stadfestes. En kunst som inkluderer utallige faktorer og egen kompleksitet i samhandling med omgivelsen.

Nøkkelen er å forstå og håndtere det innsette, en øvelse som kommer med tilervervet erfaring og blir en arena for våkent balansering av realitet og idealbilde.

Uansett hvor godt grepet føles, så må hodet være forberedt på å slippe taket når tiden er rett, den sakte slippende hånd blir mykerer og mykere jo mindre areal som holdes fatt i, den siste berøring før grepet er fritt og luften i mellom bare blir mer og mer, er fri for all makt og reisen bare blir annerledes og kapittelet på det neste ark får en ny overskrift som smaker av en bittersøt ny fortumlet tilværelse.

Alle endringer kan føles og kjennes på grepet i eget liv, som en holdende hånd som har grepa tak i kraven, holdes føttene oppe og stegene beveges i tenkt rett vei, før mestring igjen oppdages.

Det faværende grepet veies og vektes i ettertidens lys og forsoningen finnes der blant alt det tenkte, for et knugende grep ville være som det overdrevne krafttaket som gir smuldrende stein til å sildre i mellom fingrene.

Balansert styrke og innsikt, gir tilstrekkelig med grep i hverdagen, så lenge hode og kropp samagerer og griper tak i egenskaper og bidrar med å få "hjulene" rundt.

Hvor godt grep denne dag gir, vil ferden inn i den vise og forventning om nye utfordringer, vil alltid gi muligheten for annerledes og ny erfaring.

Smilende god glede . . . Smil . . .

Morgentanke - Fortid som frykt i fremtid:

Fortidsmonsterne gjemsøker oss alle, i mer eller mindre bevisst grad.

For det erfarte er alltid med, om vi vil eller ikke, det befinner seg i blant det som skjer her og nå. Ikke bestandig i det overflate agerte, men som et handlingsmønster som reagerer på det som sanses og håndteres der og da.

Hvor tydelig tråder kan følges fra nuet til det tidligere erfarte, er veldig varierende og ofte overrumplende og kommer brått på. Dermed blir det ennå ikke ferdig prosesserte, noe flaut trykket unna, når det oppdages som noe ugunstig eller upassende.

Læringskurven uteblir, når blikket vendes bort fra smerten i det tenkte og døyves med tanker om det som håndteres og mestres i steden.

Læring er oppdagelse av nytt eller gammelt skjult, personlig vekst er der hvor utfordringer håndteres, helt utenfor komforsonen. For det geniale befinner seg et sted utenfor det som er definert som trygt, utrykket "den som intet våger, intet vinner" er en almen biledlig ordfremstilling av mestring utenfor det kjente.

Monstere befinnet seg under sengen, i klesskapet, i døråpningen som står på gløtt, bak forhenget og på andre siden av øynene som knipes hardt igjen. Alltid så er frykten egentlig koblet til tankerekkene som lager redde eller rare ideer, om det som ennå ikke er forstått.

Reelle trusler møtes ofte med overmot, hvor adrenalinet hjelper til å bekjempe frykt, ved å prestere langt over kapasitet.

Dermed er denne sjarmfrykten som tidvis føles uoverkommelig, noe i overkant patetisk, når ettertiden får balansert inntrykket på en rasjonell måte.

Vågalt møtes dagen og morgendagen med stort mot og en rungende god latter.

Smilet er alltid starten på den positive ferd . . . smil . . .

Morgenanke - Overfladiske menneske møter...

Det å møte mennesker på min vei, er en fantastisk god følelse. Det å løfte blikket opp og møte et annet blikk velkommen, er fantastisk og som oftest gledelig overraskende.

Mine dager kunne vær fylt opp av å reise blant oppmerksomhet, men noe må en leve av og da får reiseveien til og fra daglige sysler være tilstrekkelig for denslags.

Interaksjon og samhandling er egentlig der hvor møtet befinner seg, i korte og lange møter, som en kort forbipasserende eller en dyp meningsutveksling alltid vil resultere i.

Ser at de tidlige morgenvandrende er mer oppmerksom på andre som tasser rundt i den gryende dag, blikk møtes, smil utveksles og til og med et lite hei besvares tilbake.

Kan ha med at når vi er få, så ser vi individene og når det myldrer er vi mer som en kollektiv masse det ikke er kapasitet til å knytte kontakt med, dermed blir blikk og smil overflødig og et hei helt uaktuelt.

Dermed er det ikke ignoranse, men kapasiteten på prosesseringen av inntrykk, som styrer om det kan spanderes et smil, en glede eller et heisann, med fremede eller ei.

Så derfor stikker denne dagen seg frem, som invitasjon til smil deling, blikk utveksling og lyd-båren hilsen ovenfor alle og enhver som passeres . . . Smil kan hvertfall raust spanderes . . . Smil . . .

Morgentanke - Tur-Rist:

Som en turist i det mentale og introverte landskap, på oppdagelseferd der mitt sanne jeg bor.

Musikk og poesi triggere kontakt med det rom på innsiden som ennå ikke helt er oppdaget, men som kan senses når nærhet nærmes.

Som en guide i egen reise, så bærer ferden avsted i kjente trakter, med en stor detaljrikdom, når det avsettes tilstrekkelig tid til å karre lenger ned enn i overflaten.

Forundret og glad finner jeg igjen kjente hverdags skatter som ikke er mistet, men kun ørlittegrann glemt.

De flotteste skatter er ikke nødvendigvis de som skinner mest åpenbart og som omgir oss alle med umiddelbar glede. Noen kullsorte overflater, kan pusses til å skinne enda mer enn det beksorte belegget først ga inntrykk av, noe som får oppmerksomheten til å spisses ytterligere til å oppdage mer enn det overfladiske.

Detaljene florerer og overøser sansene, selv i det våkent drømmende bades alt av inntrykk som tidligere har bombardert det oppfattede, dermed må inntrykk sorteres og forvaltes fortløpende og i ettertid.

Fortløpende forvaltning har høy tolleranse for å skalte og valte med det prosesserte, mens ettertidens tanke er der hvor det opplevde sorteres i mer ro og mak, i et mer tilbakelent og ettertenksomt overveid tempo.

Det å guide eget fokus ut og inn av gråsonene som befinner seg på innsiden av det oppfattede, er skummelt og spennende på en og samme tid. Der finnes forlatte avkroker som inneholder gryende vondskap og nøkler som åpner fargeflott forståelse av åpenbar undring, begge deler er det godt å kunne kjenne litt på når de hverdagslige utfordringer forsøkes løst.

Denne dag oppdages, oppleves og kjennes på, tanken løftes inn og ut av roen som igjen bærer de gode opplevelser på gullstol, helt frem til de innerste tankekjeder som forankrer det forvaltede på riktige steder og henger det håndterte ryddig opp på mentale kroker.

Dagen er god og vil bli enda bedre, smilet vil gro til enda mer smil ... smil ...

Morgentanke - Målspurt på målspurt og hipp hurra...

Dagen før dagen, er like mye en dag med innhold og glede som enhver merkedag. De målrettede blikk som løftes for å se etter lykke og glede, festes og dveles ved definerte dager som har fått tildelt høytids merke og det tilrettelegges og forberedes på mange nivåer.

Følelsen av å finne ekstra glede i enkelte dager, er en kollektiv mekanisme for å binde i sammen og ivareta flokk følelsen. Dermed eskaleres og adopteres gleden hos individene og det positive forsterkes og forsterkes på veien frem til.

Når dagene skal komme, er det lett å glemme dagen som er, for innholds intensiteten har på en måte en sluttspurt, dagen før dagen, for å rekke det som skal være gjort ferdig og være forberedt til merkedagen.

Fest og glede, porsjoneres ut og festes på enkelte dager som representerer noe som ønskes husket, dermed begrenser vi oss til å ikke kunne leve hver dag som om det er en festdag med tilhørende hverdagslig festglede. For hadde alle dager blitt fylt med livets glede, av samme energi som merkedagene, så ville det blitt en gladere livsstil og gleden hadde blitt løftet inn i enhver dag hvor smilet ville naturlig bodd hele tiden.

Dette blir en flott dag å presentere de glade smil på, smilende glad dagen før dagen ... smil ... smil og et lite hurra på forskudd, for å krydre denne flotte dag med reell fest og daglig glede ... smil ...

Morgentanke - Smilende av overflod:

Tanker om den smilende natur og symbolikken dette representerer.

Det å møte morgenblikkene til med-trafikantene, er en svakt løftet glede, da de fleste har hengesmil og ser forholdsvis alvorspregede ut.

Det er et snev av lyspunkter i den grå masse, for det finnes smilende glade individer, i den tilsynelatende dystre forsamling.

Disse som våger seg til små forsiktige smil og noe utagerende forsiktig latter, fremstår som sjeldene diamanter som lyser opp omgivelsen rundt i morgenstunden.

Ofte så er dette mennesker som sitter i sammen eller som har en dialog pågående digitalt, tydelig så er "i sammen", nøkkelen til morgengleden.

Morgengleden gjenkjennes lett, da jeg lider av ukuelig optimisme og et gen som konstant letter etter gleden i det hverdagslige og hvor oppmerksomheten naturlig tiltrekkes av latter, smil og fryd.

Slik er det med oss lykkesøkere som fremstår som kontinuerlig kontrast i forhold til morgenstundens generelle alvorspreg, som omgivelsen ofte har kledd på seg. Med en brennende latter buldrende på innsiden, så faller smilet så naturlig lett på plass og en anstendig tilbakeholdenhet må konsentreres om å holde det utagerende glade tilbake, for å ikke fremstå som den åpenbart rare idioten.

Stempelet som rar er den raskeste og mest oppsøkte diagnosen som hentes frem, når annerledesheten oppdages. En kraft som har grobunn i egen kritisk observasjon, av egentildelt ikke tilstrekkelighet.

Dermed smiles det her annerledes herlig og veldig mye . . . Smil . . . Smil . . . Smil . . .

Morgentanke - «Paraplyoversikter» ...

Lekmann, uformelt om enhver som ikke tilhører en spesiell profesjon, men bare «fusker i faget».

Med det alminnelige i tanke, så kan enhver tituleres lekmann/legmann, bare fagfeltet gripes og etter beste evne tolkes og formidles på en forståelig måte.

Etter å ha lest meg igjennom 15 semistrukturert kvalitativt intervjuer, så er oppfattelsen fort at hverken din eller min verden er annerledes, enn faglige tyngre vitere.

Den åpenbare forskjell som oppdages, er formidlingen som ofte inneholder mer eller mindre fagtunge ord og vendinger, noe som forstyrrer, når mottaksnivået forventer det fortalte på et mindre komplekst nivå.

Når våre folkevalgte politikere sees på som legmenn, så føyer jeg meg veldig gjerne inn i de samme rekker med stor glede og bred frykt. Uredd gyver jeg løs på alle ting jeg egentlig ikke kan, men som jeg av en eller annen naturlig grunn støter på.

Trukket ut fra en fremstilling på nettsiden til regjeringen.no om Finansdepartementet, hvor forventningen til politkerne befinner seg:

En grunn oppfatning i demokratier er at politikerne skal utgjøre et utsnitt av nasjonens befolkning. I dette tilfelle man kan ikke forvente at politikerne har spesielle forkunnskaper om hva ulike regnskapsbegreper og regnskapsmodeller inneholder. Når det gjelder deres kunnskap i økonomi og regnskap, er antagelsen at den er på et generelt nivå. Når brukerne har generell og overflatisk kunnskap skjer fortolkninger med hjelp av enkle fortolkningsmetoder. Det betyr at gjennomsnittspolitikeren ikke har mulighet og kunnskap til å oppfatte regnskapsbegreper kritisk, og kan ha problemer med å gå dypt inn i rapporter uten hjelp fra eksperter. Generelt sett er politikerne interessert i «paraplyoversikter». Dette betyr at kravene til rapporteringsfrekvens, detaljeringsgrad og type rapporter må vurderes i forhold til et slikt oversiktsperspektiv. Vi konkluderer derfor med at for å gjøre regnskapsinformasjon begripelig for en legmann må regnskapsoppstillingene kommenteres og sentrale økonomisk begrep forklares.

Puh, så befriende lettende å få en åpenbar forklaring på at livet er enkelt og at det er våre tilgjorte fagområder som fremstår for komplekse og detaljuforståelig langt unna primærkraften i overlevelsen, som enkelt kan fremsies som: Mat i munn, tak over hodet og klær på kroppen.

Som enhver religion, så er mangt et system et modernisert og forfinet fremført teaterstykke, som benytter de samme kulisser, drakter og masker, ved hirarkisk å lage de samme maktmekaismer, hvor noen kan og noen er tildelt heldige å få ta del i herligheten.

Fantastisk godt å starte dagen som alle likesinnede livets legmenn, smilet brer seg kollektivt og gleden gløder for det nye innholdet i den flotte kommende dag . . .smil . . .

Morgentanke - Sølepytt fyll ...

Himmeldråper lager magiske mønstere i søleelva som oppstår, den hullete overflaten på hinna som forflyttes nedover gatekanten, gir en indikasjon på at det fortsatt kommer noe deisende fra oven.

En rytmisk og tilsynelatende tilfeldig ferd fra høyt oppe, lander endelig det dråpeformede prosjektilet og fyller bakken med livgivende vann.

Disse deisende dråper, treffer periodisk overflaten på den rennende bekk og lager perforert overflate. Noen ganger treffes overflaten i en slik vinkel, at den fallende kraft får løftet opp et tynt, nesten usynlig strøk, som kapsler inn en liten mengde luft. Denne sølebobla farer fort nedover og viser vannets ferd, før boblelivet er over og transformert som mer vann i sammen med mengden som ubenhørlig renner ned og frem.

Livet er like enkelt som dråpens ferd, fra den løftede sfære, deiser reisen realistisk i bakken, for så å finne flyten i sammen med alle andre dråper, som ferdes der hvor det naturlige trase leder.

Så høyt og så lavt, er tilstedeværelsen, like vakkert som den fallende dråpe eller livgivende vann som blir til blankt blinkende lag på overflaten. Forandring og det samme, slik er vi mennesker også, så like i det tilsynelatende ulike og alltid underveis, noe som gjør at forskjellen er bare basert på oppdagelsen i det erfarte.

Som forandrede dråper som til slutt fyller sølepytter, er det minste bidrag like viktig for syklusens gang, når helheten sees. Alt det annerledese, er kun oppdagelse av å ikke kjenne til større innsikt.

Med dråpe perspektiv, så møtes dagen med den oversikt som den fallende ferd gir og den detaljrike fylden som endringen fører med seg. Når innsikten er ervervet, så blir vi alle som vise livgivende sølepytter, med et overblikk og et generøst smil som stråler av toleranse og innhold ... smil ...

Morgentanke - Titte inn igjennom åpne vinduer ...

Det å forledes av nysgjerrigheten og bare måtte kaste lange blikk inn igjennom det åpne vinduet som passeres, er et øyebliksbilde i et annet univers, like annerledes som om beboerne der skulle titte inn til meg på et like tilfeldig tidspunkt.

Det å utvide den nysgjerrige lidenskapen, kan være en sti som fører til egen fortapelse, når andre verdier tolkes og forsiktig adopteres.

Nysgjerrighetens fasinasjon og fortolket idealbilde, gir ingen innsikt, ei heller forståelse, men en flukt fra egen sfære hvor egne utfordringer døyves med tankens korrekturlakk, som strykes over og pensles snefarget hvitt, på en ellers egen rikholdig fargepaljett som fylles over med andres sine nyanser og sjatteringer.

Omsorgen i handlingen, tyder på en indre dragning mot å ønske andre godt, det å ha et engasjement og et behov for å følge opp det som signaliseres med åpne dører og vinduer. Hjertevarm inkluderende er det å invitere andre inn i egen hule og da er omgivelses responsen, fra opphavets dragning, naturlig å tydelig vise deltakelse og ikke bare ignorere de undeliggende urreaksjoner.

Flauhet i øyeblikket kommer av tilgjorte hensikter og overfladiske reaksjoner, på en urkraft som naturlig hører til, det at øynene skuer misunnelig eller i avsky er reaksjoner som fort kan kobles mot definisjonen av "det gode liv" og støyer bort omsorgskraften i handlingen.

Fortsatt så er det viktig å synes og bli sett, slik at arten ikke mister styrken i det å samhandle og bry seg om, for det er disse egenskaper som er oppdaget som nøkkelen til å håndtere utfordringer - i sammen.

Øy beboeren i oss alle, blir fort trist og ensom, om tilværelsen ikke inkluderer annet enn tropiske frukter og idylliske hvite strender uten noen å dele det med. Så spaltede personligheter er ikke bra, om en oppdager å foretrekke eget selskap, fremfor å invitere andre inn i sin sfære.

Dermed fremstår denne dag med en inkluderende og nysgjerrig kraft, som baseres på å gi og ta oppmerksomhet som binder i sammen. Server et hjerte godt smil, så oppdages ringvirkningene til slutt, når øynene møter andre smilende og inkluderende ansikter ... smil ...

Morgentanke - Ringdans som pendler frem og tilbake:

Nullpunktet i livet forflyttes, når erfaring oppdages og omstendigheter forandres.

Det vil alltid være flere referansepunkter i løpet av ukene og dagene som går, noe som gir planer en forflytning i forhold til ny kunnskap som erverves underveis.

Det å låse livet til planer eller ved å niholde på historiske bragder, gir ingen garanti for lykke, da den egentlige lykke bor i øyeblikket, langt unna alle planer for en fremtid og alt tidligere erfaringer.

Øyeblikket oppleves, føles og ignoreres, opplevelsen vekkes igjen og det nye øyeblikket oppleves, føles, kjennes og ignoreres. For så å ignorere, føle og kjenne på historie, ønske og nuet.

En syklus som bare skjer og skjer, noe som må inkludere en måte som gir ro i øyeblikket, hvor det finnes et evig forflyttende fokus - hvor det inkluderes alt som har vært, med kombinerende dryss av det som er ønsket å ta med inn i det levende i øyeblikkets livssekund.

Sykluser starter og slutter med et godt og varmt smil . . . Smil . . . Smil . . .

Morgentanke - Vente på livet...

Om jeg blir 80 år og fortsetter å snakke til speilbildet om livet som lar vente på seg, da har det tanketomme ankommet eller så har oppmerksomheten blitt borte.

Begge deler har jeg en ørliten formening om at er helt greit, men også noe trist, det å miste evnen til å fange gleden i øyeblikket.

Når livet er levd og tall stablet høyt i aldersskalaen, så er mye greit og helt okay, privilegiet til alle som har båret frem det som har vært, er å finne sinn sære glede i å la inntrykkene pulsere forbi og dvele ved det kjente.

Skulle hodet fortsatt være nysgjerrig skjerpet, så er det ingen ting som gleder mer, enn å være den erfarne ressursen som fortsatt kan kombinere egen viten og nye situasjoner og fremstille det hele som en interessant miks av hva som har vært, sett i det aktuelle perspektiv.

Det er et idylisk bilde som lages i mitt hode, når gyngestol, masse erfaring og gammel kropp sammenblandes og puttes inn i ungdommelige sfærer. En overlevering av kunnskap, fra det erfarte og til de som skal oppdage alt det nye spennende.

Før den krokete fremoverlentheten inntar kroppen, så får livet glede omkranse vår tilstedeværelse og lykken i nuet kan nesten berøres hele tiden, for oss som ennå ikke har møtt diagnosen til den tyske legen Alois Alzheimer - Det finnes flere unge rammede, men heldigvis for de fleste andre som slipper å være med i den mindre utbredte tilstanden Alzheimers sykdom med tidlig debut, også kalt «presenil demens».

Livet som er her nå, er heldigvis og desverre det livet som faktisk leves. Hvor stor grad av oppmerksomhet det fine og fjonge i livet som oppleves får, er eget ansvar og et overfladisk lag som ikke betyr mer enn naboens kommentar. Det å sanse livets gang og leve i det, er å oppleve hvor hodet bor i alt som erfares og oppleves. En hverdagslig reise i egen flora av strålende spenning og fryd, noe som gir mulighet for å bære gleden med seg i eget sinn og overlevere håp og lykke til de kommende og håpfulle.

Dagen er godt i gang, det er smilemuskelen her også, for hver gang speilet paseres, så smiler et ansikt imot meg og deg, om vi bare ser nøye etter og kjenner på det gryende glade ... smil ...

Morgentanke - Skjærsildens glede:

Limbo, er hverken eller. Eller kanskje både og, alt ettersom øynene som fokuserer ser. Produktet "Himmelen" er lett solgt, når alternativet fremstår så absolutt ikke attraktivt.

Dermed fremstår mellomstasjonen som et lite Ole Brum alternativ, "ja takk, begge deler" og vips så var det evige underveis mer attraktivt enn evig fortapelse og foreviget harpespill helvete.

Mellom er på en måte der ordene nå sitter, akkuratt når det våknende sover, eller det sovende våkner. Underveis er punktet der "nuet" akkuratt befinner seg, nå, nå og nå.

Deilig varmt er der hvor venner og bekjente befinner seg, dermed er disse hvite dotter med utsikt, mindre hverdagslig begeistrende, mer som et alternativt reisemål i ferien.

For hver god gjerning, finnes det flerfoldigende vurderinger om det er gode eller onde handlinger som står bak det edle. Det er helt opp til bokstavene som er skrevet og hodene som tolker, om de omsatte setninger forsterker eller frastøter det som sammenliknes.

Desto flere hellige nedtegnelser, jo større mengde påstått vitende og diskusjoner om de gode argumenter, for det å hevde sin egen tolkede rett. For det handler til slutt, om makten bak de foldede hender og de løftede blikk, mot den evige beskrevne gode hvile.

Det absurde i observasjonen over historisk gjenfortalte gjerninger, så kan invasjoner og menneskeplagende aktiviteter, leses om igjen og om igjen - blottet for nestekjærlighet og omsorg for det levende. Når erobring og gjenreising av egne symboler, oppleves viktigere enn det praktisk bærerkraftige, så bygges det nye ovenpå det gamle i rent revirmarkerende ånd.

Levesettet som forsøkes beskrevet i mellom de hellige permer, er historier som biledlig skal fortelle og fremstille hva som var tenkt rett og riktig på den tid ordene og setningene var tenkt og skrevet, så er de blitt avrundet for å kunne gjelde for mange og enda flere steder, gjenfortalt med mer tidsriktig innpakning for å forsterke aktualiteten og med poengtering om å posisjonere det trodde i maktbalanse.

Hvor gode enhver setning egentlig er, oppleves sterkt forskjellig og er kun en rettesnor for det levde, ingen fordømmelse som har fulgt med det naturlig skapte og endrede på kloden. Det er kun forsøkte beskrivelser av det som ennå ikke har vært forstått og som var ment som en beroligende og trøstende fremstilling ovenfor de uroede individer, som ikke lot tankene passere det forståtte og definerte.

Når kunnskapen strekker seg forbi det beskrevne og vedtatte, så utfordres alt som vites og tankene flyter fritt uten begrensninger i et område som består av genialitet og dumskap, for det må hundrevis av dumme ideer som må tenkes frem, før den unikt banebrytende fremstilling kan bryte igjennom det definerte rammeverk og mottas som noe som innlemmes innenfor det trygge.

I dette mellomstadiet, så bor det mang en vis tenker, som har blitt stemplet som kjetter og ondskapen selv, fordi det forsøkte beskrevne ikke har passet innenfor det vedtatt trygge.

Hekser og trollmenn har bidratt i gjennom tiden til mer enn å være figurer i filmatiserte fabler, som omsorgskraft som har stukket seg lenger enn det skolerette, har det blitt våget å tenke utenfor boksen og latt nysgjerrigheten fortsette der hvor andre sitt fortalte har stoppet skremt opp.

Hvor vågal denne dag skal være, er opp til hver og en å kaste seg over og omsette i banebrytende tanker og handlinger, så dannes grunnlaget for et enda mer nysgjerrigt ståsted for enhver ny morgendag ... kjenner det nysgjerrige smilet brer seg mer og enda mer her nå ... smil ...

Morgentanke - Minner om et hjerte på en dør ...

Drivved flyter og forflyttes med vær og vind, hvor tidevann kan oppleves som den rytmiske kraft forårsaket av klodens elipseformede bane og den kraft som månen påfører balansen. Høy- og lavvann kan lett oppdages om kunnskap og oppmerksomhet er fokusert, når nivået i fjæra sjekkes.

Livets hav er biledlig der hvor vi alle skvulper, dupper og svømmer, på samme komplekse fremferd som alt annet flytende får kursendringer, så er våre menneskelige streif og treffpunkter basert på omgivelsesbasert påvirkning.

Hvilket strandområde som er felles for den flytende bark og ved, er ofte basert på forskjellige omstendighet og erfaring og alle faktorer som omgivelsen varter opp med.

Dermed er historiene interessant forskjellige, når det fortalte utveksles og det nære oppleves helt likt, en kontrast i det like og en absolutt flott styrke i sammen, når utfordringer forseres med flere mulige løste måter.

Hinderet som fort kan oppdages og dyrkes, er selvhevdelsen og glemselen om styrken det er i bred erfaring og mer kompetanse. En selvforherligelse i egendyrket suksess, en dop som bare stimulerer til mer, mer og mer, på bekostning av bredden og det faktum at annen kompetanse vil bli nødvendig der fremme - Sammen med det evige ønske om rasens overlevelsesdyktighet, som instinktivt befinner seg nedarvet i alle individer, så er øyeblikkets følelse av mestring, kun ferskvare som gjelder her og nå.

Her hvor vi skvulper og dulter borti land og annet som driver, er liver underveis, egentlig blottet for hvor og hvor fra. Som lykkelige skapninger, som lever og puster, minnes vi forsiktig på at det viktige er alltid i sammen, her underveis. For utfordringene er større for en og en, mindre for sammenslått og allsidig kunnskap, som kan se og oppdage nye vinkler og retninger på det som oppleves som det kjente og dermed i sammen løse hva det måtte være mer fornuftig.

Harmoni i det forskjellige, likeverd i det å kunne og se med andre sine fokuser, egenskaper som passer som hånd i hanske, men som er vanskelig å oppdage når omgivelsene stimulerer til konkuranse og selvhevdelse fokuserte blikk.

Gnaget og savnet blir dermed mer tydelig, når den stille og ettertenksome tid dukker opp, hvor innsikt om andre måter å se det samme på savnes.

Hyttelivets enkle toalett besøk, er en arena som blir mer og mer borte. Stedet hvor det hjerteformede hullet i døra, minnet om kjærlighet og omtanke, selv om det stormet og blåste både rundt og nedene i fra og opp. Et sted hvor en kan sitte i egne tanker, inntil en annen på døren banker - Refleksjon og tid for tanker, er en nødvendighet for å ikke halse etter på motspor i ens egen hodeløse retning og heller se mer av helheten for menneskeheten.

For vi må ikke glemme hvorfor vi er levende her tilstede, i sammen og ikke for alltid alene strandet på en øde øy - En undring som kan være nyttig å bære med seg inn i dagen, en oppdagelse av smil som smiler mer og mer naturlig ... s m i l ...

Morgentanke - Tankestrømmer som flyter:

Grenseland mellom det bevisst tenkte og det ubevisste aggerende, refleks og intuisjon, forveksles ofte med hodets egenskaper til å forvalte inntrykk og bearbeide det oppfattede i flere lag bevissthet.

Mysteriet rundt det å ikke klare å hente frem det konkret tenkte, som en vet befinner seg i et av hodets minneskuffer, gjør at mange av de opplagt mente tanker som våkent kan fornemmes, men ikke konkretiseres, gir irritasjonssløyfer i tankebanene som tvinger tankemønsteret enda lenger unna de riktige minneskuffene.

Det befriende underbevisste, gir ro til tankestrømmene og nøster i sammen det som skapte uro i det våkene virrvarret.

Disse egenskaper, hvor ofte søvn gir de rette forutsetninger for tankekraftens mer naturlige flyt, fassinerer stort. For det å våkne opp til ferdig serverte løsninger, gir en fortumlet god følelse og stor inspirasjon og nysgjerrig glede i det våknende sinn.

Noe mystisk og flott å forsøke stupdykking av tankerekker inn i andre tankearenaer, når oppdagelsen av manglende detaljer av det tenkte oppstår, for så å oppdage de samme egenskaper som søvnen kan gi: Eureka, det som opplevdes som borte er plutselig konkret tilbake, som det mest åpenbare.

Dermed er denne dag oppdaget og nye inntrykk skal blandes med gammelt opplevd, forvaltes og mikses i sammen i en erfarings blandet tankegryte, som gang på gang vil få følelsen av å finne løsningen på noe av dagens tenkte på samme måte som Arkimedes.

«Jeg fant det», en ny flott dag som stimulerer til smil, flyt og glede ... smil ...

Morgentanke - Distansen som skiller ...

Tanketomme dager, er mytisk fremstilt som idylisk tilbakelente rolige dager, hvor det er som en sfære av ro, i en kokong eller som livet i en osteklokke.

Med perspektivet om rolig issolasjon nært i tanke, så er det mentale bildet av livet i en osteklokke, som den mest åpenbare arena for uttrykket "kaste stein i glasshus". Det håpløst skjøre møter det realistisk bortimot uknuselige, for omgjort sand, kan både ha løvtynn fremtoning og armert belegg som gir en skudd- og støtsikker overflate.

Dermed er det nært observerte på den andre siden så fjernt nære, at den gjennomsiktige hinnen som skiller, både inkluderer og issolerer.

Selv om vi lever våre individuelle liv i det samme fysiske landskap, så er det mentalt opplevde ytterst forskjellig tatt inn og forvaltet i det tenkte. Som individer som beveger seg rundt, med osteklokke bekledning, støter og dulter vi forbi og borti hverandre.

Intimsonen er på en måte denne distansen definert som, hvor nære hver enkelt er komfortabel med å fysisk slippe inntil andre levende.

Variasjonen av hvor nært, er avhengigheter på mange plan, men mest basert på erfaring av gode eller dårlige opplevelser.

En søt bustete kattunge, trykkes lett helt inntil og forbi alle egendefinerte lag av beskyttelse, det samme gjøres naturlig med barnets favoritt bamse eller koseklut.

Det positivt assosierte gir nærhet, noe som er i kontrast til det gradvis distanserte. Hva som skiller tankestrømmene om det tryggeste koselige, fra det motbydelig klebrige, er veien frem til det erfarte og forvaltningen av det opplevde.

En bevissthetsferd som må øves på og en grense som dynamisk forflyttes i forhold til nyansene, som det erfarte alltid inviterer inn i egen forvaltning.

Dermed beveges det tenkte, både nærmere og fjernere alt ettersom forflytningen i det fysiske gjennomføres. De grensesprengende prestasjoner, baseres på mental og fysiske forsering av det som utfordrer det nysgjerrige og som overrasker det logiske stort, når oppdagelsen av å lykkes åpenbarer seg.

På arenaene hvor oppdagelsen av å lykkes befinner seg, så senkes beskyttelsen av intern sfære og andre inviteres inntil og helt inn i det nære og det uredde åpner seg, for å ta imot det ønsket gode som bekreftelse på det presterte og som en ren glede i sammen.

For det er sammen vår rase fungerer best, der hvor bidraget oppleves som givende og positivt for flere enn en selv,  der bor den sanne glede.

Fjernt nære, gleder alle seg når mestring oppdages, så må det øves i å gi og ta imot det bekreftende gode, slik at de varmende smils oppriktighet, både kjennes og sees forbi alle stengsler ... smil ...