Utbasunering av så mye uvesentligheter, en klar indikasjon på hvor små og ubetydelige individer føler på. For den ansvarlige følelse og fremførelse oser av tillitt og forståelse og ikke nedsabling av ethvert forsøk på å fremføre forstått.
All kritikk har selveksponerende innhold, "se jeg kan og vet bedre", et behov for å være livsbærende og representere løsningen for fremtiden.
Den enkle tilnærming og kompleksitet skyves bort, faktaene som fagfeltet forstår, baseres på den kunnskap som nå finnes og har ingen umiddelbar enkel oversikt fremstilling.
Hvor mye fagmiljøer vet og ikke, veldig lett å bemerke feil i ettertid og basere utsagn på trodd sort/hvitt innsikt. Kunnskap om hvorfor det ikke finnes mer eksakt viten, er ikke like lett eller "salgbart" for menigmann.
Der inne, i det indre kunnskapslandskap finnes forståelsen av egne begrensninger, noe som må våges vedkjent. Dermed trenger det ikke å overfremføres på andre arenaer, som kompensasjon for egen smålighet og manglende forankring av egen ikke vedkjent forstått.
Det skumle i en selv, er kilden til hvor strømmen av frustrasjon renner over de forståtte bredder, dermed vises det lille sårbare menneske i en overdimensjonert påkledd trolldrakt.
Overflate som forankres med indre innsikt, gir en modig og åpen dialog, med romslige, nysgjerrige og hjertegode smil til hverandre ... smil ...