En fantastisk naivt morsomt fremstilt perspektiv, om vår utviklede tilstedeværelse og de kulturelle trender som gjelder, utrolig flott og herlig rart perspektiv. Som for eksempel å kalle den næreste elgvennen for Bongo, etter faren som heter noe helt annet, en fantastisk detalj som fryder stort.
Hvordan våger vi å se vårt underlige i hverdagen, jo i et ufarlig åpenbart rart Erlend Loe perspektiv, som en påminnelse om absurditetene i dagenes flotte organiserte og definerte.
Elsker flink begrepet som slites åpenbart i stykker og ser at flink syndromet har tatt bolig i oss alle, skogen er stedet å være.
Hvilken skog bor vi alle i, noen holder til blant storby jungelens høyreiste trær og andre i de små samfunns busker og kratt. Det som kan oppfattes likt, er at ingen ser skogen for bare trær.
Så ur deilig å våkne, når det fortsatt er mørkt og bare ha med smilet fra gårsdagens leste sider i den første boken om Doppler ... takker, bukker og smiler stort ...