På det åpne hav, har nærhet og omsorg en miks av grensesprengende tematikker, som egentlig er åpenbart naturlige, men hverdagslig flauhet viskes bort, når naturens krefter sliter og river i det som skal mestres.
Tena menn er et begrep som for meg ble nytt og veldig opplysende, ikke det at dette skulle være noe nytt, da Tena lady er et vl etablert begrep som forstås og inkluderes i spøk, hverdag, alvor og morro.
Når igjen de næreste ting er viktig, som når gir naturens råskap rom for å slappe av, fjerne bølger bevegelses vansker, mulighet til å innta nødvendig næring og selvfølgelig dempe frykten for å miste grepet i Arbeids øyeblikket.
Toalett besøk i en solid gyngende farkost, krever de mest åpenbare tiltak som kan først føles annerledes. For sittestilling for både bløtt og hardt er en nødvendighet for å lykkes med å treffe mål, for gutta også.
I denne forståelse, så er latter og humør veien til samtalen om det essensielle, kroppslige utfordringer som er så naturlig og til hverdags fortiet bort.
Tena menn ble da bare så "ah-ha" og nesten flaut forstått hvor mye tildelt tabu som underliggende bor i meg selv. Så godt å kunne bli opplyst, samtidig som humor og glede farget språkdrakten til det informerte, det er så naturlig rått og omsorgsfullt flott å få tematikken fremført av en rå og varm nordlending og på kav nordnorsk.
En må ikke bare gå over bekken etter vann, men en må ha hav på alle kanter for å oppdage vannet. Så rart hvilke nøkler som finnes der vi isoleres og bare må fungere i sammen, kan jo egentlig sees på samme måte som at planeten Tellus ferdes i det store universitetets hav og hvor vi i sammen må finne omsorg og løsninger sammen.
Vi må bare se det som binder oss sammen, dermed begynner vi alle med et smil til en selv og alle andre ... smil ...