Når den mørke himmel var mørk og klar, hadde jordens bane skygget så mye for måne overflaten at den så ut som en hengende banan.
Dermed ble søvnen det mest fremtredende på nattens meny, bilder fra de våkne viser at jeg nesten fikk et glimt av den blodrøde måne.
Så nære, så nære, en følelse som tidvis dukker opp når jeg innser at fenomenet føyer seg inn i rekken av andre hendelser og gjøremål, som ikke helt har den fremoverlent fokuseringen som sørger for målrettet våkenhet.
Fornøyd med deltakelse og hviler på alle andre sin dokumentering av det hendte, kjenner igjen gleden fra det observerte i det sette, når bildene fra "finalen" tas i skue.
Smiler lett til månen og alle andre ... smil ...