Når klokka klinger og fokusert rister bort det søvndyssende, så er verden igjen like "grusomt vakkert" eller "pent forferdelig".
Det å være "drit pen" er et like kontrastfylt uttrykk som de to innledende lagde begreper.
Står da igjen med en svimmel forvirring og fornemmelse av både godt og vondt, en helgardering eller det faktum at uttrykt "likt" er bra for noen og dårlig for andre.
Hva som skaper grunnlaget for godt likt eller ikke, er flukten fra klokkene som kimer i det indre og forankringen i opphavets driv og egentlig behov.
Det rare er at denne nærhet ofte er tett, når øynene lukker seg opp og søvndottene fortsatt svever rundt i tankelandskapet som bretter forsiktig drømmedyna litt og litt bort.
Der hvor mitt ærlig nære treffer tillært og refleksjon er glimt av sammenkoblet forstått, så smiler det innvendige og utvendige godt ... smil ...