Månen har lyst opp den sorte natt og dagens gry er teoretisk snart i anmarsj, det mørke dominerer når det lyse ennå ikke er kommet.
Som et enslig hull i den sorte himmelkappe, lyser den sterkeste stjerna opp det lille punktet og blikket festes naturlig og godt i dette punkt.
Avstand, tid og sted er tanker som automatisk kobles til tankerekker, når blikket holder fast i retningen hvor denne stjerna lyset forsiktig opp. Hvor langt kan det være dit, når er dette lys som oppdages reist utfra kilden og hvordan er det i omgivelsene rundt denne lysgivende sol som jeg nå oppfatter som en stjerne.
Noe som plutselig assosieres, er hvor like hver og ett individ også er dette skue, synlig som en enkel stjerne på en bakgrunn som fremstår som en ren kontrast, selv om det er utallige stjerner rundt omkring, men som ikke er like lysstyrke og tydelige.
Lysende punkter er vi alle, når vi får lov til å skinne og lyse, bare arenaen gir plass. Da er omgivelsene som et mørkt teppe og hver og en av oss som blikkfanget som tydelig lyser opp.
Det handler om å modig dele av eget erfart, sette tematikken i en tidsriktig drakt, løfte det fokuserte frem i relevant perspektiv og holde kontakten levende tilstede i forhold til deltakelsen intensitet.
Hvor mye av stjernen som slipper ut, er avgjørende for om det, det eller det, er punktet som lyser sterkt opp. For alle er tilstede, selv om noen lyser periodisk mer opp enn andre, for tiden er straks riktig og rett for både deg og meg.
Smiler både til og av stjernen som lyser opp denne onsdags morgen, kjenner en gryende glede som bygges godt opp som et naturlig smilende ... smil ...