Den dag pressen fremstår som den statsmakt den skal være og tar ansvaret på alvor og lar markedskreftene ikke råde på alle arenaer, så gjør de og vi som de virkelige mobberne, vi blir “tause”, nevner ikke de få, bare formidler hva som er verdt å føre videre. Omtaler de berørte mennesker, nevner ikke årsk mer enn nødvendig, analyserer ikke hvem og lar stillhetens slør dekke til de uønskede ukrefter, lar frykt være hva det er og ikke mer.
Alle overlevende verdensborgere stå i sammen, ikke la svaret være spiralen av vold, men fokus på det levende!
De religiøse ser de samme verdier, når det anderledes oppfattede omtolkes som akseptert fornuftig og den eneste vei, hvor hverandres ekstremt tolkede bare representerer brøkdelen av andelen som har det forvirrede trodde som guiding i livet.
Dermed må vi husk å vær stile, stille, stille. Ingen ting som ikke har verdi, skal få fokus!
Det er kraft i de stille stunder, hvor egen refleksjon over artens eksistens vurderes, hvor det personlige bidrag er med som naturlige brikker i livets store bilde.
Hvor mye godt som oppdages, masser, men det finnes tider der hvor informasjonen om nyttig og bra fokus må tydeligere frem, når det hverdagslige har komplekse og tidsknappe øyeblikk, hvor da store overskrifter kan bidra til mer mestring og positivitet.
Smiler full av håp og forsterker denne følelse med å lese om de ting som stimulerer til håpet … smil …