Sosiale dyr som ser og ønsker å bli sett, det er også menneskehetens driv og felles lim.
Bidrag av alle typer, er nødvendig for å få helheten til å fungere, noe som er åpenbart og tydelig ved fravær av.
Når prestasjoner skal måles opp mot det ytterste, så handler det om små marginer, men spørsmålet om nødvendigheten av de ytterste marginer, er noe som blir borte i iverens tåke.
Selv om det å håndtere bedre enn før, er drevet noe i ytterkant av det nødvendige, så er det ikke direkte forplantning som er drivet eller motivet.
Verdensbildet har gjort det noe nyansert i hvordan hverdagen stables i sammen her og der, noe som gjør absurditetene tydelig, når noen snakker om mat for å overleve og andre jager de små konkurranse hundredeler.
Forskjell og avstand er ordene som dukker opp i den nære tanke, så blir igjen det absurde så pregende, at substansen i kontrasten blir helt borte fra det fokuserte og avstanden til det vanskelige er igjen der hvor lammelsen er tilstrekkelig god.
Det fascinerende med prestasjonsfremmende jag, er evnen menneskeheten har til å strekke seg ekstra og løse det kjente på en ukjent måte, som gagner alle sammen som konkurrerer. En fantastisk flott egenskap, som er utviklingen i endringsforslag egenskapene våre.
Hvor flinke, jo fabelaktig flink, det er inntrykket som blir vedvarende, så må vi alle gripe de positive egenskaper og smitte dem over på samtlige arenaer, så blir menneskehetens verden god.
Smiler optimistisk godt … smil ...