Jobb eller ikke, er ikke styrende for følelsen av deltakelse, ei heller verdi eller ikke debatten.
Følelsen av å bidra til alles beste, er der følelsen av mestring egentlig er forankret, rasens utsikt for overlevelse er der hvor godt bidrag befinner seg som genetisk riktig.
Alle andre fokuser, er forvirrede og noe innsikt butte, enkle og åpenbare i øyeblikket.
For de blikk som ser utfordringene som ligger etter nuet, har ofte en omsorgsfull måte å forstå vanskene med å løfte fokuset tilstrekkelig til å se mer enn støveltuppene.
Veien frem er og blir til, en dualistisk ferd hvor det ikke kan velges det ene eller andre, da nuet blir til fortid som har lagt til rette for enhver fremtid.
Smiler deltakende i dagen, uka og livet … smil ...