Mange utsagn henger i luften, om at tiden er knapp. Tidstyvene er så mange og nødvendigheten av å pleie aktivitetene, som stjeler oppmerksomhet, er samfunnsakseptert og mer enn selvfølgelighet enn nytte analysert.
Hva som er og har vært, ikke direkte sammenliknbart, da det som kommer tilhører de fremvoksende og erfaringen er de gamle sin eiendom. Dermed må manesjen for møtet mellom “det kommende” og “har vært”, være der fokuset rettes, der hvor erfaring overføres forståelig og nytt blir oppfattet som nødvendig.
Ser dermed at det tidligere sosiale begrepet om “å Klø hverandre på ryggen”, er like aktuelt nå som før, selv om kløingen er digitalisert i form av liker markering eller det å dele andre sine mening og ytring.
I sammenhengens fare for blindhet, så må refleksjon om den enøyde, kongen av de blinde, være tankestreif som er med. Dermed må både gamle og unge vurdere ut få eget godt befinnende og med innsikt og erfaring, skape nytt på bakgrunn av nødvendig erfart og ikke bare gjenta gamle synder ved å gjøre nytt som unødvendig reprise.
Smiler nytt til gammelt og gammelt til nytt, kjenner balansen av gleder fra det som har vært blande seg med det som skal komme … smil ...