Ord som uttales og brukes, har ikke bestandig helt utforming som skrevet, odør er et ord som for sjeldent benyttes og som i fargerik tale uttales med distinkt trykk i mellom D og Ø, od’ør.
Rettskrivingen av ordet er helt ordinært enkelt og en tett sammenstablet bokstavformasjon, noe som ikke direkte gir oppfattelsen av ordets fantastiske klang, når trykket hviler midtveis i det korte ord, da blir det en staslig svung og ordet får sin fortjente storhet presentert.
Den dualistiske betydning spenner seg fra ytterpunktene, duft til stank og er helt avhengig av sammenhengen som tilkobles ordet.
Dermed skjer det magiske i det rommet som ordets trykk gir utøveren mulighet til å benytte, ved å la vokalene få mye luftighet, så strekkes ordets uttale langt lenger enn hva de fire små bokstaver representerer og uttalens apostrof kommer til sin verdighet.
Høytlesning som tar bokstavene for det de bokstavmessig er, får en butt og stutt fremførelse, hvor ordet plutselig bare er et ord i rekken.
Dermed nyanseres enkelte ord mer enn andre og det levende i dialogen krydres med både en flora og odør, det interessante er jo ikke bokstavenes fremtoning, men opplevelsen av fremførelsen og betydningen av det kommuniserte
Lar dagen dermed starte med mulighet for det spenn en dag kan ha, fra ytterpunktene i det firkantede fra natt, morgen, dag og kveld … smil ...