Verden og meg, eller meg og verden. To måter å uttrykke likhet i det ulike, for verden kan være verden og jeg kan føle meg som meg, eller meg som en del av verden.
Fasiten er like nyansert som påstanden er uklart, svaret kan dermed ansees som like utfylt som spurt.
Når dilemmaer i det hverdagslige oppstår, blir dilemmaet noe nedjustert i perspektiver med de store utfordringer som rasen mennesker står ovenfor. Dette gjør igjen det hverdags fokuserte enklere, da ansvaret for egen overlevelse er mer håndterbar.
Jo mer de små sysler blir mange, jo lettere er det å bare se de små enkle utfordringer, da det ikke finnes kapasitet og tid til å gjøre annet enn smått.
Når stunder av stillhet oppstår, der hvor nærheten til all kraft flommer, så kan en eim av mer fornemmes og tanke spinneriene kan fundere og grunne på mer enn det lille.
I svake øyeblikker av mer enn stille tomhet, kan tanken om egentildelt absurditet blomstre som en liten knopp som springer ut som en farge flott blomst, i disse øyeblikker kan storhet fornemmes som en elv av flytende kraf, før de små hverdagslige dilemmaet overskygger det egentlige store.
Smiler lite, godt og med store utsikter … smil …