Snart reiser jeg igjen inn i meg selv, med undring og varierende glede. Fast bestemt på å finne noe av det jeg leter etter, hva som blir oppdaget er ennå ikke åpenbart.
Det å løfte blikket opp, for å søke, er mer en fysisk bevegelse med symbolikk om å inkludere mer enn eget, noe som retter tankene mot det faktum at jeg ikke kan erindre å direkte ha trodd på noen Gud, men går allikevel nysgjerrig inn i hans hus for å "ta på" stemningen som oppstår når en finner ettertenksom stillhet.
Den samme sakrale stemning kan også oppstå når føttene har tilbakelagt mange steg på en øde sti, når utsikten inviterer til ettertenksom ro, da kan den rungende stillhet finne igjen de samme ettertenksomme tanker.
En romantifisert fremstilling av det lykksalige, gjør at håpet alltid tror på det å treffe noen som elsker en for den en egentlig er. Det å oppdage en kvinne som oppdager en mann som naturlig finner hverandres verdier, er kraften som lar kjærligheten bestå.
Tankestreif inspirert og mer tankefarget, basert på teksten: Två ljus - B.Afzelius.
Det finnes så mye verdi i egen tolkning av det uttrykte, noe som forener uttrykk på et nivå som gir en gjenkjennbar mening, uten å forstå.
Fantastisk deilig å la tankene forsvinne inn eller ned i andre sine skaperverker, la seg forlede inn i tenkte tanker og forene egne tolkninger, til sant og usant er sammenblandet i eksistensens kraft, utenfor kjente strøk med pensler eller penn.
I øyeblikket av mer innsikt, så oppstår en forståelse av mye og mer enn hva ordfattigdommen får frem. Der hvor mer er med og mindre hindrer, så befinner roen og klarheten som maner frem utrettelig modighet for tålmodigheten som er nødvendig for utøvelse av veien frem.
For å finne roen i uroen, så startes det med et ørlite smil som blir bredere og bredere ... smiiil ...