Jeg lever i en hverdag der hvert gjøremål, hver øvelse og hver bevegelse må avveies ut fra nytte og forventede konsekvenser. Jeg skulle ønske du kunne møte meg med respekt...
En av de sterkere fremstillinger fra den seneste tiden, poengterer godt innsiktsløs påpekende, noe som absolutt er gjenkjennbart, bør spanderes tid til å lese dette:
http://tablet.dagbladet.no/2015/01/17/kultur/meninger/kronikk/debatt/sykdom/37223637/
Hvor sykt er det å ubevisst pålegge normalitet, hvorfor finnes det ikke et sted å vise sitt selv frem.
Livets maskerad avkler det levende og fremførelsen blir falsk, så vanskelig å etablere en almen forståelse av det egentlige naturlige ønske om å se og vise hverandres unikhet
Utdraget som fortsatt sitter igjen: "...et ørlite håp har fått meg til å fortsette. Håpet om at legene tok feil og at jeg en dag skal få tilbake et liv".
Ord som gir gjenklang i mitt tankelandskap og streker under poenget om å ikke akseptere andre sitt påståtte, gi faen i andre sine tenkte, skap egne muligheter, bit renna sammen, la overlevelsen fylle kroppen når tvilen og frykten lurer seg inn og ja, det er lov til å fortelle og si at nå har jeg det slik og sånn.
Mennesket som prater med mennesker om temaer med virkelig mening, blir møtt med menneskelighet. De som er flinke til spillet, møter dessverre bare andre som spiller seg igjennom livet.
Ansvaret er alltid alle sitt, men aller størst hos de som har det balansert best, dermed er oppdraget gitt, la smilet smitte over på alle på vår vei ... smil ...
Se og bli sett, det er hva livet handler om!