Når sittestykket er plassert så i midten det går an, så er utsikten til det som passeres på både høyre og venstre side oversiktlig klart. Farten avgjør om det oppleves som sammenhengende fargestreker, eller detaljrike bilder med innhold.
Togturer inviterer til full fokusering på observasjon, sittende der hvor hverken føtter eller hender er i nærheten av styrende komponenter.
Det å bare fyke avsted uten direkte påvirkning, er behagelig enkelt.
Livet passeres og er her hele tiden, spørsmålet er alltid hvor hver og en av oss posisjonerer oss, spisse albuer eller tilpasset smidig. En passe kombinasjon av både òg, er nøkkelen til dynamikken, hverken for passiv eller aggressiv, en vel porsjonert blanding som dynamisk tilpasses situasjonen. For det er ikke hensiktsmessig med mer enn en som holder grepet om roret for å sikre kursen til navigatøren.
Hvem som er "Kapitan" eller dekksgutt på enkeltferdene, er ikke det avgjørende for menneskeheten, men kraften og evnen til hver enkelt å kunne bidra med sitt, der er nøkkelen til fremtiden, bevisste individer som omsorgsfullt bidrar.
Alle er vi i senter for egen begivenhet, en unik plass som hver enkelt av oss trenger å bevisstgjøre oss, for det er ingen andre som kan gripe en annens muligheter, det må stenges frem og selv gripes.
Med besluttsomhet, serveres smilet på denne mulighetenes fredag og gleden stiger forsiktig godt ... smil ...