Glidende og brå overganger går i samme retning, bare i forskjellig tempo.
Noen ganger oppleves omveier, men alt er fremdrift av en eller annen sort, da tidsreiser foreløpig kun er teoretisk mulig og dermed forblir fortid det som evig er med oss som erfaringsbilder av bidragene for artens eksistens.
For å kunne bidra til mer enn egen overlevelse, så må innsikten av samspillet i samfunnet dekodes og tolkes, omsette den kraften som bor i ens indre og øse av omsorg og kunnskapen som er omsatt via det levde og dermed bidra til artens utvikling.
Brikkene i livets puslespill er fantasifulle med nokså like formasjoner, slik at en himmelbit kan tilsynelatende passe inn i kunnskapshavet, da utformingen er såpass lik at den passer og blått er blått, sånn der og da.
Det er først når en står på avstand og betrakter at en ser at havets bølger har annen tilhørighet enn himmelens opprinnelige blå dybde og nyanse, da settes den rette brikke på den riktige plassen og rett blir riktig.
Bildet blir aldri helt og oversiktlig før den siste bit legges og da er det hele over. Så kan en starte på et nytt pusle prosjekt og slik fortsetter syklusen til evig tid, med å finne sin plass i de nye omgivelsene som da finnes. Det å gi egen innsikt og omsorg den tid som trengs, for å etablere mulighet for utfoldelse og bidrag.
Lar dermed dagen komme som den bit den er, smiler til solen som forsøker å titte frem bak den skydekkede himmel ... smil ...