En, to, tre, fire, fem, seks, syv og så videre, er antall biler på rekke og rad, arbeidet kaller for innholdet til bil etter bil.
Ett, to, ett, to, ett, to og så videre, er stegene som utallig skrittes, på vei til det daglige virke.
Det å observere de som passerer, gir en assosiasjon til maurene sin flittige marsj fra gjøremål til tue.
Taktfast og flittig, er ordene som henger over som tittel og med utfyllende ingress tegnes det et yrende bilde, når jeg skuer utover utsikten og opplever den som en tegneserie stripe i min ferietilværelse som nærmer seg den bakre ende for denne gang.
Hvor rart det er å sitte i egen hule og skue utover det taktfast og pulserende og føle at en er i motfase, en kontrast som gir glade tanker for å ikke delta og en gryende glede for snarlig deltakelse.
Både og er godt, noe som gir mulighet til å glede seg ekstra, når forskjellene kjennes. For det er ved endring og forandring at gleden over det som har vært er størst, det nye som oppdages er berusende godt og fryden for det tidligere overskygges naturlig, der og da.
Balansert glede over det nye, blandes med alt flott fra det erfarte og en harmoni kan føles, når tilværelsen flyter nedover livets elv og omgivelsene skifter varierende fort, alt etter stryk og stille vann.
Tankestrømmen brytes opp av aromaen som fyller munnhulen, når det strømmer varme ned forbi ganen og ned på innsiden av halsregionen, før det mørke varme oppleves mer som sammenblandet balansert temperert med kroppens vanlige temperatur og kun en forsiktig kaffesmak henger igjen på tungens midtre og bakre del.
Denne skyfylte yrende dag, gir en forsiktig fryd over å kjenne på en følelse av i mellom, smilet vokser fra stort til større og ansiktet som titter tilbake fra refleksjonen i glassbordet, gir en bekreftende glede i øyeblikket og hodet er igjen forberedt på forandring fra ferielate dager til taktfaste gjøremål ... smil ...