Gravitasjon, kraften som usynlig opererer i mellom absolutt alt, er fremstilt som bildet av Isac Newton som får eple i hodet. En forenklet og populistisk fremstilling, for biledlig å gi komplekse matematiske utregninger en forståelig form.
Alle planeter og soler beveger seg i en form for samhandlende rytme, der de store bevegelsene i universets galakser, påvirket av det minste stjernestøv som en høyst gjeldende faktor.
I det store bildet, så påvirker også det bitte lille og gir innsikt i våre individuelle forskjeller som bringer ferden fremover.
Kaldt kan dette fremstilles i utregninger av formler og likninger med masse ukjente faktorer eller tegnes som det kjente eple som faller i hodet, som en forenklet guide til alle som kan få se sammenhengen og kjenne på nærhet til alt som befinner seg i vårt oppfattede.
Hvor flott og fint alt er, kommer alltid an på hva som trekkes inn i sammenlikningen av det fine og det finere, for alt er flott, bare det finnes erfaring av mindre fint og refleksjon om alt det opplevde, så kan begreper og det opplevde puttes i sammenhenger for perspektiver.
Dermed vil et hvert eple kunne representere det lille i den store helhet, som naturlig faller til bakken når himmellegemet våre ben står plantet på, roterer i den retning som hører til i helheten av universets storhet og som er den direkte årsaken til at gravitasjonen oppleves som en fallende kraft - Ved å løfte forståelsen i blikket, så oppdages rotasjon som trygt fallende frukt.
Smilets kraft, er som urinstinktene og vekker samhørighet og glede i mellom individene som roterer i det hverdagslig travle, binder i sammen og skaper en arena for felles undring og forståelse av likhet i ulikheten ... smilende herlig likhet ...