Det å vandre med freidig mot og våge å sette foten der andre ennå ikke har satt fotspor, er å våge å ta livet på alvor.
Det er ikke så mange uberørte steder å sette fotavtrykk sånn fysiskt, men utallige områder å stå opp for og bane vei for meninger og ytringer som befinner seg utenfor komforsonen. Tenke tanker som ennå ikke er våget og utforske både kobling og fravær av sammenheng, for å søke forståelse og innsikt utenfor og innenfor det kjente i det ukjente.
Hvilke avtrykk som settes er ikke viktig, men retningen og driven fremover er mer prisverdig, da stilstand ofte hviler seg på historiske bragder og bosetes i det som har vært, et sted for mugg og surhet, en flora av vekst, men stort sett negativ endring.
Det å bære arven på en respektfull gullstol, men fortsatt søke etter mer uoppdaget er oppgaven som står skrevet på stafettpinnen som generasjoner har overlevert til de unge, som også har blitt gamle og levert til sine unge.
Når ferden er langt fra start, så kan opprinnelig mål både være glemt og endret, fordi forutsetningene har fått naturlige forandringer å forholde seg til. Noe som er i naturens beste ånd, å endre seg, for å finne nødvendige nye forutsetninger for interaksjon med forandringen som konstant skjer i universets alle samlede stjernestøv formasjoner.
Hvor høyt hodet løftes og hvor langt blikket speider, har ikke noe med høyde og distanse, men hvor vågalt mot som er overlevert og hvor gode forutsetninger alle de håpfulle har blitt gitt til å se at deres funksjon er å bli bedre enn og flinkere enn enhver læremester, som kun representerer det som har vært og som skal sørge for å stable sitt beste, nederst i grunnmuren til de unge som skal få et solid sats grunnlag å stege ut fra, inn i det ennå ikke oppdagede.
Hvor modige de etablerte er, gjenspeiles i de unge sin nysgjerrighet. Noe som viser hvor flinke budskapsbringerne er til å etablere tilstrekkelig vågal grobunn for det ukjente, noe vi alle må være bevisste og passe på å være ambasadører for, slik at vi ikke gror fast i det som har vært.
Ferden går ubenhørlig i en bevegelse som er i samtakt med alt og alle, som et ustoppelig urverk som tikker og takker, klikker og klakker og forandres i forhold til bevegelsene som starter et sted og som ender opp i en konstant loop av taktfaste sekunder som viser en ustoppelig fremferd av endring.
Med tannhjulene sin tilstrekkelige presisjon, så samhandler rotasjonen med overbevisende rytme og vi kan alle strekke det tenkte utenfor den forutsigbare sfære, noe som gir systematisk og rytmisk ro i øyeblikket, noe som kan nære oppunder å utforske det ennå ikke forståtte.
Takt og utakt, er også komponenter som hører til i tilværelsen. Det historisk lærte er tannhjulene som sørger for å gi en form for mestring, slik at det genialt annerledes kan bli oppdaget av alle de håpfulle.
Dermed får forståelsen av driven en kynisk varmt preg, hvor alle som har vært tilstede, mange nok somrer og vintrer, må legge tilrette for en mer ungdommelig kraft som skal bære beslutningene inn i fremtiden, med større tyngde enn hva som så langt er blitt gjort.
Håpet ligger der fremme, uavhengig om vi mestrer forholdene eller ei, fremdriften er absolutt alle med på, men kursen må overlates til de som skal være tilstede der fremme.
Et håpfult smil, brer seg i takt med solens ferd, jo lysere det blir, jo mer smiler ansiktet i mitt nu, noe jeg håper kan bidra med å bringe glede inn i de unges flotte dag, som en driv av omsorg og spenstige steg som våger.
... smil ...