Det å møte stresstrollet i en selv, er rett og slett en skremmende opplevelse. For definert mestring, håndterbar mestring og faktisk takling må erfares før den reelle roen på håndtering oppfattes.
Når det herrens år 1912 var over passasjerene som opplevde et av de større stressnivåer, så var anstendigheten blåst over bord hos de som ikke mestret egen ekstrem tilværelse, når Titanic sin horisontale ferd ble vertikal.
Dermed kan ettertiden betrakte det hendte og forsøke å finne lærdom av det beskrevne, ta innover seg at uvante situasjoner kan påføre mange roller som de egentlig ikke ønsker å belaste omgivelsen med.
Se seg selv i speilet og finne roen i uroen som bor der inne, kjenne på ytterkanten av fornøydheten av refleksjonen og annerkjenne det naturlige. Det naturlig skjønne er det mer kraft i, en alle tilgjorte forsøk på egenbedrag, basert på markedsførte fantasifremstillinger.
Det å hilse fornøyd på sitt eget smilende speilbilde, er å møte tankerekkene som kan fremtvinge uønsket atferd om føttene befinner seg på et synkende skip.
Heroisk fremtoning har ingen hensikt, kun anstendig omsorg for alle rundt og en selv. Stressmestring i eget sinn gjør tankene klarere og fornuftige løsninger finnes enklere.
Den kalkulerte risikoen det er å leve, er at alle kan dø og vil gjøre det en gang.
Dermed er dødsfrykt egentlig patetiskt, for ingen kan frykte det som naturlig vil komme. Da er det bare å fokusere på livets glede og gjøre det omsorgsfult fornuftige i den tilmålte tiden, finne egen glede i samspillet for arten sin overlevelse og servere hjertelig gode smil som smitter . . . Smil . . .