Vandring i barndommens enger og gressplener, som er fylt med fargerike blomster, slik jeg husker det fra da de små føtter tilbakela mange glade skritt i lekens ånd.
Det som plutselig får en ubeskrevet uro til å snike seg tydeligere frem, er fravær av forsiktighet som de eldre føtter trår frem med, ingen forsiktige steg som forsøker å finne uforstyrrede plasseringer, kun retningen frem, frem og frem. Hvor er alle biene, vepsene og humlene, her hvor omgivelsen er fylt med fargerike blomster, som jeg Innbiller meg har søtlig nektar i stort mon.
Det er en solfylt sommer søndag og alle forhold ligger tilrette for at det som før var naturlig fylde på toppen av Farge prakten, var kravlende små arbeidende forplantnings distributører som summer og jobber seg fra blomst til blomst.
Husker fortsatt når nakne ben var uoppmerksomt i nedslaget og forstyrret en arbeidende kraft, noe som resulterte i en kontant advarsel som umiddelbart var tydelig. Ikke bare bare å trå på en flyvende kraft med brodd som jobber og strever.
Tja, får ta med meg undringen og se om det gjelder alle andre steder også, kanskje de små arbeidsomme er sjelden eller borte.
Godt å finne oppmerksomhet i det lille og koble det i sammen med minner fra en tid som har vært, sette det hele i et helt perspektiv som gir kraft til blikket som ser endringer i tiden.
Smiler av det som har vært, det som er og det som vil komme ... smil ...