Mellom det drømmende og håpet, så eksisterer virkeligheten i en tidvis kontrastfylt sameksisterende versjon.
Sammenblandet blir den våkene tiden med deler av drømmene, håpet deltar aktivt i det virkeligheten og realiteten er alltid summen av ingrediensene livet faktisk består av.
Som å spørre morgenstunden om hvor mye smil og sorg som skal fordeles innenfor aktuell dag, et svar som er umulig å ha kontroll på, da innholdet er avhengig av mer en meg og mitt.
Dermed blir det med åpent sinn at minuttene gripes og sekundene forvaltes etter beste evne, dernest flyr timene fremover og dager blir fort til uker som teller månedene før året plutselig er nytt.
Hvilke elementer som er dagens tekst og innhold, har jeg en kontur-formening om, men detaljene er noe uklare og da blir det å møte dagen med en ydmyk og praktisk tilnærming, noe artikkelen i Drammens Tidene skrev, om sekundmestringen til den store barnefamilien:
"Du må senke kravene litt og forholde deg til det du har, og være fornøyd med det". (Helena Smedsrud, mor til åtte barn).
Hvor mye fornuft, håp og praktisk håndtering av plan og impuls, balanseres i dagene. Varierende, da noen dager tillater mer av impuls enn fornuft, mens andre dager igjen bare inneholder praktisk håndrering.
Variasjonen gir dagene farge og ofte en oppvåkning av mitt tenkte realitetsbilde, da verden og jeg ikke helt er i detalj synkronisering. Noe som gir uforutsigbarhet og variasjon, som er faktorene jeg hele tiden løfter inn i tankelandskapet for lærdom og innsikt.
Med potensiale for mer lært, så gyves det løs på den nye dagen og smilet kommer naturlig og nysgjerrig frem ... smil ...