Det å vandre rundt i beste rushtid og finne luker av fred og stillhet, er åpenbart sjeldent, som øyeblikker av edelstener hvor tid og sted uvirkelig plutselig bare oppstår og gnistrer i økende svak stillhet.
Mellom den pulserende rushtrafikken på de sentrumstrafikkerte veier, så oppstår det periodiske blokkeringer på sammenfallende tidspunkt som gir fuglekvitter og vindens brus spillerom, som vanligvis ikke hører tid og sted hjemme og stegene kan trø ut i veien ubekymret for rullende trafikk. Hvilken planet er jeg havnet på, er tankestreif som kommer og går like fort når trafikken igjen er tilbake på plass, hvor den milde larmen signaliserer rushtid som vanlig.
Tilbake på overflaten av den kjente planeten Jorden, er det igjen bare å blande stegene inn mellom andre sitt tråkkende og dekk sin rullende og stillhet er byttet med larm.
Som en brytende kraft, titter smilet voldsomt frem, når kontrasten blir åpenbar ... smil ...