Slumreknappen er ikke den røde streken, men en rund hvit sol på min skjerm.
Våknende til selvvalgt støy, et nødvendig onde for å feste dagen i en samtakt og for å bistå til maskineriets ferd. De små bidrag er kraften bak den store driv, dermed er det taktfaste og den retningsbestemte rytmen som driver menneskeferden fremover.
Kreative arenaer løfter fokuset ut av det taktfaste og bidrar til belysning av alternative tilnærminger.
Evolusjonen er den underliggende driv i alt som gjøres, forsøk på annet er selvdestruktivt og utslettende, noe som naturlig reguleres av naturens ubenhørlige fremtoning.
Dermed er alle små bidrag til fremdrift, det avgjørende for om maskineriet går i rett retning og at den kreative kraft bidrar tilstrekkelig for å stake kursen frem.
I en utviklende tanke, så vekkes håpet mer enn noen gang, i mellom krigens meldinger og livets elende som rapporteres som tapt. Det selvfølgelige i fremstillingen av at den sterkeste som vinner og står alene på toppen av et fjell med lik av artens tidligere levde, er utsikten så alene selvdestruktiv, at selv den mest evneveike kan se effekten av å sage feil på den grønne gren.
I lys av det tragiske, så finnes håpets glede og mulighet. For når det er som mørkest, så kan det kun bli lysere.
Noe som veien mot sommerlyse dager poengterer, med lyst om morgen, lyst om kvelden og mindre mørkt om natten.
Dermed starter uka med mer lys og kommende glede, et smil mildner uttrykk som peker i andre retninger, dermed oppfordres alle og enhver å smile av hjertens lyst - Kjenn det gir en varmende god følelse for denne dag og kommende uke ... smil ...