Forventning og uro, er på en måte “cause and effect”, noe som oppmerksomheten må ha i fokus for å håndtere effekt delen.
Harmonien finnes i forventning om forventning, ved å ha rett nivå, så vil egen forventning harmonere bedre med det faktiske.
Det forventede av en selv, er en blanding av innsikt og håp godt blandet, basert på hva en vet og hva en ikke vet. De ukjente faktorene er færre og mest knyttet til hva en ikke vet og hva en ikke ønsker å kjenne til, dermed blir det å forvalte det kjente og håndtere hvor høyt det skal siktes.
Hvor godt målet treffes er avhengig av realismen i det forventede, evnen i øyeblikket og troen på det håpte. Sammen med omgivelses påvirkede faktorer og evnen til å tolke disse riktig, så vil siktepunktet og det oppnådde tilnærme seg hverandre helt, når håp, tro og kjærlighet blir ett.
Håp om å oppnå, Tro på evner og Kjærlighet til harmonien.
For å balansere, så må det våges og det å våge, er å strekke det kjente. Ikke å strekke det for langt over i urimelige håp, bare tilstrekkelig og så langt som troen på egne evner tillater. Så tilføre glede og kjærlighet for det som skal våges og vips så mestres absolut alt i en riktig skalert fremtoning.
Uroen er rimlighetens balast og overlevelsesgenet sin alarmklokke, et element som må bæres med stolthet og respekt. Inkluderes som en ingrediens i livets hverdag og ikke overdimensjonere betydningen av de ukjente faktorene, men kjenne på signalene og ta det signalerte med i helheten av inntrykket.
Dagens vågestykke skal ikke være passivt lammet av uroen, men heller ikke urimelig overdimensjonert av det håpløse, den skal være så stor som troen på det presterte formener og legge inn slakk for å kunne inkludere mer som det håpte, da vil målbildet være oppnåelig og det presterte får muligheten til å overraske positivt.
Må bare huske å legge til smil og glede, faktorer som gjør det håpte mer tilstede og tar brodden av alvoret om det skulle oppstå feiltrinn, for de største utviklingssteg har vært basert på feilene som er gjort og bevistheten som denne lærdom har medført.
Konklusjonen er enkel og lett, alt i livet er lærdom bare kunnskapen fanges og ikke blir borte i overdimensjonerte forventninger eller uro.
Dermed går denne dagen imot et håpfult smil, forventet latter og urolig glede som krydrer alvoret med smil, latter og masse masse glede ...
God ferd inn i denne håpfulle dag, med uro for om smilet glemmes - det er alltid godt å være på tå hev og ikke glemme å fokusere på det smilende i dagen ... smil ...