Generasjonen som så dagens lys i det sene 60-tallet eller tidlige 70-tallet, er tildelt måleskalaen IQ, noe som skolevesen og andre uvesner brukte som kategoriserende båser for dum og dummere.
Slik skaptes målbar anerkjennelse av vinnere, en stor tragedie, da det i et vinnersystem stort sett bare finnes en eller få vinnere og en hurv med tapere.
Vi alle er dermed tapere på en eller annen måte, for det finnes ikke individer som er komplett på høyde i alle grener og former, slik er desverre mennesket, ikke ufeilbar.
I vinnerens korte epoke, så venter gribbene bare på når taperen kommer frem i en tidligere vinner, tragiskt og sant så blir alle tapere i en elite fremstilt sammenheng som er trodd rett og riktige av "vinner menigheten".
Hvem er så denne menighet, jo stort sett menneskene bak de som presterer, der de står med pisk for å drive frem det presterte ved motivasjon og lovnader, som egentlig er beviset på tapt prestert for de som overbevisende fremfører budskap om glorier.
Tiden skifter, ekstremisme er mer og mer oppfattet som galskap, når barn ofres, så alt for tydelig når en skoles innhold raseres og etterlater kun aske for fremtiden.
I en voksende forståelse av muligheter og historisk neadertalisme, så blomstrer forståelsen av verdier som bærer mer en fortapt innsikt hos de ledende krefter.
Våre kommende bevisste generasjon, har funnet verdier som likner mer på nøkkelen til fremtiden, med fokus på menneskenaturens åpenbare myke verdier og viktigheten av å etablere en bred forståelse av at alle er vinnere i sitt eget presterte - Konkurransen er ikke i mellom individer, den bor i hvert enkelt forsøk på egen forbedring og en bevissthet om å lykkes hver gang vi våger å forbedre omsorgen for egen og andre sine forsøk på å være ansvarlige i eget sinn.
Med et voksende håp og en eim av forståelse, så smiles det mer naturlig enn noen gang ... smil ...