Hvor mye Jul føles nå, nå og nå. Veldig individuelt og avhengig av hva Julen assosieres med, barnlig glede, voksen stress eller traume, et faktum som faktisk er reelt, selv om glamoren lyser i det skinnende og flotte.
Små nisser på låver og i stall, stor nisse på Nordpolen. Avstand og nærhet gir fortsatt en like stor fjernhet til den konkrete nissen, det er kun nissebildet som alle kan se for seg i det stille sinn. Om nissen dukker opp som en skøyer, kopi, ramp, godmodig eller en imaginær, så har vi alle en nisse boende i vårt indre.
Tiden vi nå er på vei inn i, er ment som noe snilt og godt, men ikke bestandig og alltid like lett å finne det gode eller flotte, noe som kan oppleves som tidvist urettferdig og skjevt.
Helt forståelig at tiden er lettest å fikse for forventningsfulle barnaktige øyne, når det finnes små føtter som skal gledes. Når føttene vokser til og høytiden blir noe mer voksent, så må den barnlige glede huskes å trekkes frem. Det er godt å se at andre har det bra, det er fint å kjenne på gode minner i sitt eget sinn, noe som gir en raust og selv helbredende god følelse av nærhet til omtanken.
Dermed inviteres høytiden inn, uavhengig av trosretning eller andre hindringer, for det gode finnes der i bunnen, når en ser bort fra utfordringer som skygger i øyeblikket og kun tar inn over seg det ment gode.
Det er en tid for det meste, dermed er det nå åpenbart tid for en kollektiv glede, med snev av barnlige smil på våre alles ansikter ... smil ...