Det å sitte i nabolandet og ikke forstå ordene som svever over, rundt og igjennom hodet, er noe uvant underlig.
Språkbarrierer er et hinder som kan forbigås med kroppslig uttrykk, med armer, ben og ansiktet kan det snakkes et universelt språk, ved påfyll av engelske gloser, så etableres en omforent forståelse av hva som forsøkes uttrykt.
Forsiktig deltagelse, når en gruppe mennesker ved siden av starter å synge noe som assosieres som hyllest til et av de deltakende individer i gruppa, applausen er der vårt bidrag skjer. Uten trygghet om rett eller galt, så følges det instinktive som mageregionen murrer frem som rett.
Rart å forstå, men ikke skjønne. Atferd og handlinger tolkes med bakgrunn av erfart og vågal nysgjerrighet, samt grad av å tørre og feiltolke, for handlingen er ment godt.
Så nære, men dog så fjernt er følelsen av likhet mellom det finske og norske folk, som responderer smilende godt på våre glade ansikter ... smil ...