Papiret på bakken er som oftest noe som har falt ned eller blåst bort, noe som i utgangspunktet ikke er ment å være der.
Noen har mistet og hver og en kan bistå, ved å plukke opp det som har forlatt eieren og avlaste omgivelsene ved å målrettet putte det feil plasserte i en dunk for resirkulering og være med på å fjerne den visuelle støyen som ikke representerer noe naturlig dekor.
Hva hindrer den naturlige refleksen i å ville hjelpe medmenneskene som har mistet, er det en oppdragende kraft som mener individene som mister må lære å finne det igjen, flauskap over å eksponere fokus som bryr seg om omgivelse estetikk eller er vi blitt mer opptatt av å gi faen.
Hvor enkle svarene er, er opptil hver enkelt å forholde seg til egen romslighet, for ved å akseptere egne feil vil det åpenbare seg en forståelse av at andre også har rom for å feile.
Hvor flott ens eget indre kongerike er, kommer an på tankene som dekorerer landskapet og hvor bevisst vanskelige tankestreif skyves inn i de mørke tankekroker.
Bakken dekoreres av både langstrakte og korte skygger som kastes på bakken, disse forteller noe om solens posisjon og er ikke noe som blir borte, før stegene finner skygge eller skyer fyller himmelen.
Dagen kles i smilende fjes og det smilende kastes rundt i hytt og gevær, med glede og omsorg ... smil ... smil ... smil ...