Øs, pøs og morgen glede. Livgivende og bra, men ikke umiddelbar euforisk fryd over å skulle vandre og gå ut i modernaturs merkbare lavthengende himmeldekor, som plasker åpenbart på bakken hvor enn jeg vender meg.
De regntunge steg passerer de kjente steder, fra dagene som ligger bak i dag-rekkene.
Det å passere en tom cirkus manesje, skaper assosiasjoner og indre bilder av dyr og bragder, sett med barneøyne, trapes halsbrekkende øvelser som overgikk enhver forventning som var etablert i et barnesinn og med forsterkende gisp og befriende sukk i den over oppmerksomme forsamling.
Reisefølge ankom for to dager siden, reiste telt og holdt forestilling, lot telte stå oppe til neste dags forestilling, før sporene ble færre og færre allerede mot slutten av pågående forestilling, for så å være helt vekk i løpet av kvelden som ble til natt, noe som var helt tydelig da jeg passerer området på den regntunge morgen.
Magien hang i luften over området og spor av sagmugg var det eneste som vitnet om det korte besøket, som var reist videre.
Med magien smilende om munnen, så gledes sinnet av livets fantasi og mystikk ... smil ...