Overdimensjonert omsorg, er usedvanlig godt å overøses av. Tidvis en prøvelse, da det hele fremstår nesten som ubegripelig varmet i det voksent kalde, noe som enhver egentlig fortjener å oppleve hele tiden.
Hvor det selviske er byttet ut med ren ubetinget omsorg, noe helt uvant i den kynisk og kalkulerende samfunnsrytme, som det blå-blå fokuset løfter penge klingende telle egenskaper frem som viktig.
Grunnlag for godhet er mer tydelig en noen gang, når omgivelsen bades i omtanke og smilende glede. Det er så tydelig lett å adoptere en slik åpenbar godhet, men uvant å praktisere i en like utagerende flott måte og dermed så blir motkreftene nærmere å kjenne på, enn ubetinget takknemlig glede.
Avlæring av kaldt og øvelse på å praktisere varm medmenneskelighet, er kraften som må gripes for å lykkes med å dyrke mer av de gode ønsker for alle de andre, dermed blir uttrykket "en høster som en sår", den langsiktige premie for artens overlevelse.
Det å gi av egen overflod, er refleks naturlig, men av og til forstyrres refleksen av feilvridd fokus og vill målrettethet, som gir tunnelsyn og langsiktig blindhet.
Hverdagen har plass til det gode, men det fine må praktisk fordeles og tones moderat ned, for å ikke fremstå falskt overveldende. En øvelse som må oppdages før det bra er borte og vekk.
Praktiske smil fordeles og gleden lurer i munnvikene som forsiktig peker oppover ... smil ...