Alle kommer og går inn og ut av livet alene.
Selv om noen hender tar imot, så er bevisstheten om det omkringliggende fjernt fra forståelsen og inntrykket må håndteres i ens eget våknende stille sinn.
Det samme skjer i den andre enden, omgitt av nære og kjære gir ingen felles ferd inn der det hele blir mørkt og mørkere.
Alle er vi individer som samhandler og gjør ting i sammen, men hver og en vil reise inn i sitt eget drømmeland og der oppleves det oppsummerte alene, selv om drømmene fylles med inntrykk av mange andre.
Hvert enkelt individ, er som alle planeter som svirrer rundt i mørket, i et kretsløp som usynlig påvirkes av alt det andre som roterer rundt i universet. Helt avhengige av hverandre, men omgitt av masse plass, er strålene fra solpunktene det som er åpenbart felles.
Av og til så streifes planeter og andre svevende legemer, dermed blir nærhet så sterkt levende og uttrykket i sammen, mer sterkt godt. Kjenner fort på kontrasten fra alene og gleden over å kjenne solens stråler sammen med andre svirrende og roterende.
Det er godt å kjenne samhørighet og det er bra å svirre alene, for kontrastene gir oppmerksomhet på det flotte og gode i begge tilstander.
Fantastisk å kunne være alene, men det er mye bedre å være i sammen og kombinasjonen er dynamitt som former landskapet og gir ferden fremkomelighet og håp om glede.
Øyeblikkets lykke er aller best i sammen, der hvor smil og glede smitter og latteren bor ... smilende glede ... smilende latter ... smil ...