Hypokondri og oppfyllelse av diagnostisert beskrivende, en trodd herlig forvirret oppmerksomhets magnet. Diagnose utveksling som hovedemne, blir noe sært fokus og posisjonert i den mørkere delen av tunnelen. Vi må alle huske på at det er i retning av det dagslyse området av tunnelen som leder ut, om ferden mot dagslys er stegenes målrettede ferd.
En balansert vei til oppmerksomhet, som svinger innom behovet for selvhevdene fremvisning av tilsynelatende offerrolle situasjon. En sjarmerende barnaktig tilnærming, som ofte vedvarer til langt opp og over 80 års alder for de usikreste og som et harselas for det distanserte og mindre selvhøytidlig.
Alle har vi erfart frykt for det selvlagde bilde av katastrofe og elende, av og til basert på overskrifter eller opplysninger som skremmer, når følelsen av å assosiere det beskrevne i egen sfære oppstår, det er her veivalgene befinner seg og det trygge støttende i en selv svikter noe. Da er det best å la det flakkende blikk se etter lyset i tilværelsen og ikke la katastrofe tankestreifene få dyrkbar mark i egen forvirring.
Harselas som sosialt akseptert element, kler best selvironi, da det fort blir kleint og usympatiskt når andre trekkes inn i fremstillingen, egentlig veldig godt å le i sammen og dermed er tematikk knyttet til egen sfære å by på seg selv på en raus måte. Et godt verktøy for å nøytralisere vanskelige temaer, men innholdet må løftes bort fra det å bo i det tenkte og nøkternt møte verden med hva hvert sekund har å by på.
Utveksling av erfaring og tilstedeværelse må balanseres og ha plass til alle aktører, noe som gjør at temaene inkluderer alle sine interesser, slik at dynamikken gir vekst for alle parter.
Hverdagslig glede er forrykende herlig og kan ofte føre til å finne de små skjulte skatter, for humor og glede er en god vei frem for eget og alles sinn ... smil ...